Etter den fjerde dag

Som vi har blitt minnet på i formiddag er det palmesøndag i dag, noe som markerer Frelserens seierrike inntog i Jerusalem og begynnelsen på den stille uke før hans store forsoning, som skulle omfatte hans lidelse, korsfestelse og oppstandelse.

Ikke lenge før hans profeterte inntog i byen, var Jesus Kristus fullt ut engasjert i sin tjenestegjerning, da han fikk beskjed fra sine kjære venner Maria og Marta om at deres bror Lasarus var syk.¹

Selv om Lasarus’ sykdom var alvorlig, ble Herren “likevel enda to dager på det stedet der han var. Da først sier han til disiplene: La oss dra tilbake til Judea.”² Før han begynte reisen til sine venners hjem i Betania, “sa Jesus rett ut til disiplene sine: Lasarus er død!”³

Da Jesus kom til Betania og møtte først Marta og deretter Maria, hilste hver av dem på ham og sa – kanskje av frustrasjon over hans sene ankomst: “Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død.”⁴ Marta utbrøt videre: “Han stinker allerede, for han har ligget der fire dager.”⁵

Disse fire dagene var viktige for Maria og Marta. Ifølge noen rabbinske tankeretninger ble det antatt at ånden til en avdød ville bli i legemet i tre dager, og ga håp om at liv fremdeles var mulig. Men på den fjerde dagen gikk håpet tapt, kanskje fordi kroppen ville begynne å råtne og “stinke”.⁶

Maria og Marta befant seg i en fortvilet situasjon. “Da nå Jesus så [Maria] gråte,… ble han opprørt i sin ånd og rystet,

Og han sa: Hvor har dere lagt ham? De sier til ham: Herre, kom og se!”⁷

Det er i dette øyeblikk vi ser et av de store miraklene under Frelserens jordiske virke. Først sa Herren: “Ta steinen bort!”⁸ Så, etter å ha takket sin Fader, “ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut!

Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!”⁹

I likhet med Maria og Marta har vi anledning til å oppleve alt av jordelivet, også sorg¹⁰ og svakhet.¹¹ Hver enkelt av oss vil oppleve hjertesorgen som følger med tapet av noen vi er glad i. Vår jordiske reise kan innbefatte personlig sykdom eller en av våre nærmestes invalidiserende sykdom, depresjon, angst eller andre psykiske helseproblemer; økonomiske vanskeligheter, svik, synd. Og noen ganger ledsages disse av en følelse av håpløshet. For meg er det likedan. I likhet med dere har jeg opplevd et utall utfordringer som vi kan forvente i dette liv. Denne beretningen om Frelseren og hva den lærer meg om vårt forhold til ham, opptar meg mye.

Under våre største bekymringer søker vi, i likhet med Maria og Marta, Frelseren eller ber Faderen om hans guddommelige inngripen. Historien om Lasarus lærer oss prinsipper som kan anvendes på vårt eget liv, når vi møter våre individuelle utfordringer.

Da Frelseren kom til Betania, hadde alle mistet håpet om at Lasarus kunne reddes – det hadde gått fire dager, og han var borte. Noen ganger i våre egne utfordringer kan vi føle at Kristus er for sent ute, og vi kan føle oss utfordret i vårt håp og vår tro. Mitt vitnesbyrd er at når vi går fremover med tro på Jesus Kristus, vil den fjerde dagen alltid komme. Han vil alltid komme oss til unnsetning eller for å gi vårt håp nytt liv igjen. Han har lovet:

“La ikke deres hjerte forferdes.”¹²

“Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.”¹³

Noen ganger kan det virke som om han ikke kommer til oss før den billedlige fjerde dag, etter at alt håp synes å være ute. Men hvorfor så sent? President Thomas S. Monson underviste: “Vår himmelske Fader, som gir oss så mye å glede oss over, vet også at vi lærer og vokser og blir sterkere når vi står overfor og overlever prøvelser som vi må gjennom.”¹⁴

Også profeten Joseph Smith opplevde en enorm fjerde dags-opplevelse. Husker dere hans innstendige bønn? “O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?”¹⁵ Når vi stoler på ham, kan vi forvente et lignende svar: “Min sønn [eller datter], fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk.”¹⁶

Et annet budskap vi kan lære av historien om Lasarus, er hva vår egen rolle kan være i den guddommelige inngripen vi søker. Da Jesus nærmet seg graven, sa han for det første til dem som var der: “Ta steinen bort!”¹⁷ Med den kraft Frelseren hadde, kunne ikke han på mirakuløst vis ha flyttet steinen uten anstrengelse? Dette ville ha vært imponerende å se og en uforglemmelig opplevelse, men han sa til de andre: “Ta steinen bort!”

For det annet, “ropte [Herren] med høy røst, Lasarus, kom ut!”¹⁸ Ville det ikke ha vært mer imponerende om Herren selv på mirakuløst vis plasserte Lasarus ved åpningen, slik at han umiddelbart ville være synlig for folkemengden når stenen ble fjernet?

For det tredje, da Lasarus kom ut, var han “ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!”¹⁹ Jeg er sikker på at Herren var i stand til å la Lasarus stå ved åpningen, allerede ren og tilnærmelig, med sine gravklær pent foldet.

Hva er poenget med å fremheve disse aspektene? Hver av disse tre tingene hadde noe til felles – ingen krevde bruk av Kristi guddommelige kraft. Det som hans disipler kunne gjøre, befalte han dem å gjøre. Disiplene var absolutt i stand til å flytte steinen selv. Etter at Lasarus var oppreist, var han selv i stand til å stå og stille seg i huleåpningen. Og de som elsket Lasarus, kunne absolutt hjelpe ham å fjerne gravklærne.

Det var imidlertid bare Kristus som hadde kraften og myndigheten til å oppreise Lasarus fra de døde. Mitt inntrykk er at Frelseren forventer at vi skal gjøre alt vi kan, og han vil gjøre det bare han kan gjøre.²⁰

Vi vet at “tro [på Herren Jesus Kristus] er et handlingens prinsipp”²¹ og “undere frembringer ikke tro, men sterk tro utvikles gjennom lydighet mot Jesu Kristi evangelium. Troen kommer med andre ord gjennom rettferdighet.”²² Når vi streber etter å handle rettferdig ved å inngå og holde hellige pakter og anvende Kristi lære i vårt liv, vil vår tro ikke bare være tilstrekkelig til å holde oss gående til den fjerde dag, men med Herrens hjelp vil vi også være i stand til å flytte stener som er på vår vei, reise oss igjen etter fortvilelse og løse oss selv fra alt som binder oss. Selv om Herren forventer at vi skal “gjøre alt som står i vår makt”,²³ så husk at han vil gi nødvendig hjelp i alle disse tingene når vi stoler på ham.

Hvordan kan vi flytte stener og bygge på hans klippe?²⁴ Vi kan følge råd fra profetene.

I oktober for eksempel ba president Russell M. Nelson oss innstendig om å ta ansvar for vårt eget vitnesbyrd om Frelseren og hans evangelium, om å arbeide for det og gi det næring, gi det sannhet og unngå å forurense det med ikke-troendes falske filosofier. Han lovet hver av oss: “Når dere gjør den kontinuerlige styrkingen av deres vitnesbyrd om Jesus Kristus til deres høyeste prioritet, kan dere se etter mirakler i deres liv.”²⁵

Vi klarer dette!

Hvordan kan vi billedlig talt stå opp og komme ut? Vi kan gledesfylt omvende oss og velge å adlyde bud. Herren sa: “Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.”²⁶ Vi kan strebe etter å omvende oss daglig og med glede gå fremover med et villig hjerte fylt med kjærlighet til Herren.

Vi klarer dette!

Hvordan kan vi, med Herrens hjelp, løse oss fra alt som binder oss? Vi kan bevisst først og fremst binde oss til vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus gjennom pakter. Eldste D. Todd Christofferson underviste: “Hva er kilden til [vår] moral og åndelig kraft, og hvordan finner vi den? Kilden er Gud. Vår tilgang til denne kraften er gjennom våre pakter med ham … I disse guddommelige avtaler forplikter Gud seg til å støtte, helliggjøre og opphøye oss hvis vi forplikter oss til å tjene ham og holde hans bud.”²⁷ Vi kan inngå og holde hellige pakter.

Vi klarer dette!

“Ta steinen bort!” “Kom ut.” “Løs ham og la ham gå!”

Råd, bud og pakter. Vi klarer dette!

Eldste Jeffrey R. Holland lovte: “Noen velsignelser kommer snart, noen kommer sent, noen kommer ikke før i himmelen, men de kommer, til dem som tar imot Jesu Kristi evangelium.”²⁸

Til sist: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.”²⁹

Dette er mitt vitnesbyrd i hans hellige navn som alltid vil komme, Jesus Kristus. Amen.