Bare fortsett – med tro

Eldste George A. Smith, en apostel, fikk råd fra profeten Joseph Smith i en tid med store vanskeligheter: “Han sa at jeg aldri skulle miste motet, uansett hvilke vanskeligheter jeg opplevde. Om jeg skulle synke ned i den dypeste avgrunn i Nova Scotia med Rocky Mountains over meg, burde jeg ikke tape motet, men stå på, utøve tro og være ved godt mot, så skulle jeg komme seirende ut på toppen.”¹

Hvordan kunne profeten Joseph si dette – til noen som led? Fordi han visste at det var sant. Han utholdt det. Joseph opplevde gjentatte ganger alvorlige vanskeligheter i sitt liv. Men når han imidlertid utøvde tro på Jesus Kristus og hans forsoning, og bare fortsatte, overvant han tilsynelatende uoverstigelige hindringer.²

I dag vil jeg fornye Josephs anmodning om ikke å la motløshet overvelde oss, når vi opplever skuffelse, smertefulle opplevelser, vår egen utilstrekkelighet eller andre utfordringer.

Når jeg sier motløshet, snakker jeg ikke om de mer ødeleggende utfordringene med klinisk depresjon, angstlidelser eller andre sykdommer som krever spesiell behandling.³ Jeg snakker om vanlig, dagligdags motløshet, som følger med livets opp- og nedturer.

Jeg er inspirert av mine helter som bare fortsetter – med tro – uansett hva som skjer.⁴ I Mormons bok leser vi om Zoram, Labans tjener. Da Nephi fant messingplatene, sto Zoram overfor valget om å følge Nephi og hans brødre ut i villmarken eller muligens miste livet.

For et valg! Zorams første tilbøyelighet var å flykte, men Nephi holdt ham og avla ed om at hvis han ville bli med dem, ville han være fri og ha en plass sammen med familien deres. Zoram fikk mot og ble med dem.⁵

Zoram gjennomgikk mange lidelser i sitt nye liv, men han fortsatte med tro. Vi har ingen indikasjoner på at Zoram klamret seg til sin fortid eller var bitter mot Gud eller andre.⁶ Han var profeten Nephis sanne venn, og han og hans ætt levde i frihet og fremgang i det lovede land. Det som hadde vært et stort hinder på Zorams vei førte til slutt til rike velsignelser, på grunn av hans trofasthet og villighet til bare å fortsette – med tro.⁷

Jeg hørte nylig en modig søster fortelle hvordan hun utholdt vanskeligheter.⁸ Hun hadde noen utfordringer, og en søndag satt hun i Hjelpeforeningen og lyttet til en lærer som hun tenkte levde et perfekt liv, veldig ulikt hennes eget. Hun var sliten og motløs. Hun følte at hun ikke holdt mål – eller ikke engang passet inn – så hun reiste seg og dro, og planla å aldri vende tilbake til kirken igjen. Mens hun gikk til bilen, fikk hun en tydelig tilskyndelse: “Gå inn i kirkesalen og lytt til taleren på nadverdsmøtet.” Hun var skeptisk til tilskyndelsen, men følte den igjen sterkt, så hun gikk inn på møtet.

Budskapet var akkurat det hun trengte. Hun følte Ånden. Hun visste at Herren ønsket at hun skulle bli hos ham, være hans disippel og gå i kirken, så det gjorde hun.

Vet du hva hun var takknemlig for? At hun ikke ga opp. Hun bare fortsatte – med tro på Jesus Kristus, selv om det var en utfordring for henne, og hun og hennes familie blir rikelig velsignet i hennes streben fremover.

Himmelens og jordens Gud vil hjelpe oss å overvinne motløshet og alle hindringer vi møter, hvis vi ser hen til ham, følger Den hellige ånds tilskyndelser⁹ og bare fortsetter – med tro.

Heldigvis, når vi er svake eller ute av stand til det, kan Herren styrke vår tro. Han kan øke vår kapasitet utover vår egen. Det har jeg opplevd. For mer enn 20 år siden ble jeg uventet kalt som områdesytti, og jeg følte meg svært utilstrekkelig. Etter mine opplæringsoppdrag skulle jeg presidere over min første stavskonferanse.¹⁰ Stavspresidenten og jeg planla omhyggelig alle detaljer. Kort tid før konferansen ringte president Boyd K. Packer, daværende fungerende president for De tolv apostlers quorum, for å høre om han kunne bli med meg. Jeg ble overrasket og sa naturligvis ja. Jeg spurte hvordan han ville gå frem siden det var han som skulle presidere. Han foreslo at vi skulle endre planene og forberede oss til å følge Ånden. Heldigvis hadde jeg fortsatt 10 dager på meg til å studere, be og forberede meg.

Med en åpen dagsorden satt vi på forhøyningen 20 minutter før lederskapsmøtet begynte. Jeg lente meg bort til stavspresidenten og hvisket: “Dette er en fantastisk stav.”

President Packer dyttet forsiktig i meg og sa: “Ingen snakking.”

Jeg sluttet å snakke og hans generalkonferansetale: “Ærbødighet innbyr åpenbaring”¹¹ kom til mitt sinn. Jeg så at president Packer skrev ned skriftstedhenvisninger. Ånden bekreftet for meg at han mottok tilskyndelser til møtet. Min læringsopplevelse hadde bare så vidt begynt.

President Packer talte de første 15 minuttene og understreket hvor viktig det er å lede alle møter ifølge Den hellige ånds veiledning.¹² Så sa han: “Vi vil nå få høre fra eldste Cook.”

På vei til talerstolen spurte jeg hvor lang tid han ønsket at jeg skulle bruke, og om det var et emne han ønsket at jeg skulle ta opp. Han sa: “Bruk 15 minutter og fortsett slik du føler deg inspirert til.” Jeg brukte omtrent 14 minutter på å dele alt jeg hadde i tankene mine.

President Packer reiste seg igjen og talte i 15 minutter til. Han delte følgende skriftsted:

“Tal de tanker som jeg skal legge i deres hjerter, og dere skal ikke bli gjort til skamme for menneskene,

for det skal bli gitt dere … i samme øyeblikk, hva dere skal si.”¹³

Så sa han: “Vi vil nå få høre fra eldste Cook.”

Jeg ble forbløffet. Jeg hadde aldri tenkt på muligheten for at jeg ville bli bedt om å tale to ganger på ett møte. Jeg kunne ikke komme på noe annet å si. Da jeg ba inderlig og stolte på Herren om hjelp, ble jeg på en eller annen måte velsignet med en tanke, et skriftsted, og jeg var i stand til å tale i ytterligere 15 minutter. Jeg satte meg ned, helt utmattet.

President Packer talte igjen i 15 minutter om å følge Ånden, og delte Paulus’ læresetninger om at vi ikke skulle tale “ord som menneskelig visdom har lært oss, men … ord vi har lært av Ånden.”¹⁴ Som dere kan forestille dere, ble jeg overveldet da han ble tilskyndet til å si, for tredje gang: “Vi vil nå få høre fra eldste Cook.”

Jeg var tom. Jeg hadde ingenting. Jeg visste at det var på tide å utøve mer tro. Langsomt gikk jeg til talerstolen mens jeg bønnfalt Gud om hjelp. Da jeg kom frem til mikrofonen, velsignet Herren meg på mirakuløst vis med nok et budskap på 15 minutter.¹⁵

Møtet var endelig over, men snart innså jeg at møtet for voksne ville begynne om en time. Å, nei! I likhet med Zoram ønsket jeg oppriktig å flykte, men akkurat slik Nephi grep ham, visste jeg at president Packer ville innhente meg. Møtet for voksne fulgte samme mønster. Jeg talte tre ganger til. Under fellesmøtet dagen etter, talte jeg én gang.

Etter konferansen sa president Packer med kjærlighet: “La oss gjenta dette en dag.” Jeg elsker og verdsetter president Boyd K. Packer og alt jeg har lært.

Vet du hva jeg er takknemlig for? At jeg ikke ga opp – eller motsatte meg. Hvis jeg hadde gitt etter for mitt desperate ønske om å flykte fra disse møtene, ville jeg ha gått glipp av muligheten til å øke min tro, og motta en rik utgytelse av kjærlighet og støtte fra min himmelske Fader. Jeg lærte om hans barmhjertighet, Jesu Kristi mirakuløse, styrkende kraft og hans forsoning, og Den hellige ånds mektige innflytelse. Til tross for min svakhet,¹⁶ lærte jeg at jeg kan tjene. Jeg kan bidra når Herren er ved min side, hvis jeg bare fortsetter – med tro.

Uavhengig av størrelsen, omfanget og alvoret i utfordringene vi møter i livet, har vi alle stunder da vi føler for å stoppe, forsvinne, flykte eller muligens gi opp. Men å utøve tro på vår Frelser Jesus Kristus hjelper oss å overvinne motløshet uansett hvilke hindringer vi møter.

Slik som Frelseren fullførte den gjerning han ble gitt å gjøre, har han kraft til å hjelpe oss å fullføre den gjerning vi har fått å gjøre.¹⁷ Vi kan bli velsignet til å bevege oss videre på paktens sti, uansett hvor steinete den blir, og til slutt motta evig liv.¹⁸

Slik Profeten Joseph Smith har sagt: “Stå fast, [dere] Guds hellige, hold ut ennå en stund, så vil livets stormer være over, og dere vil bli belønnet av den Gud hvis tjenere dere er.”¹⁹ I Jesu Kristi navn. Amen.