Husk det som betyr mest

Når vi denne helgen minnes Frelserens seierrike inntog i Jerusalem kort tid før hans sonoffer, husker jeg hans ord om håp og trøst: “Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”¹

Jeg elsker ham. Jeg tror ham. Jeg vitner om at han er oppstandelsen og livet.

Dette vitnesbyrdet har trøstet og styrket meg de siste fire og et halvt årene siden min hustru Barbara gikk bort. Jeg savner henne.

Jeg har ofte reflektert over vårt evige ekteskap og vårt liv sammen.

Jeg har tidligere fortalt hvordan jeg første gang møtte Barbara og hvordan denne erfaringen lærte meg å bruke evnen å “følge opp” som jeg hadde lært på misjon. Jeg måtte følge opp raskt med henne etter at vi møttes første gang fordi hun var vakker, populær og hadde en svært travel sosial kalender. Jeg ble tidlig betatt av henne fordi hun var imøtekommende og vennlig. Jeg beundret hennes godhet. Jeg følte at hun og jeg hørte sammen. Så enkelt syntes det i mitt sinn.

Barbara og jeg gikk ut sammen, og forholdet vårt begynte å utvikle seg, men hun var usikker på om ekteskap med meg var riktig for henne.

Det var ikke nok at jeg visste det. Barbara trengte selv å vite det. Jeg visste at hvis vi tilbragte tid i faste og bønn om saken, kunne Barbara få en bekreftelse fra himmelen.

Vi tok en helg uten å møtes, slik at vi kunne faste og be individuelt om å få vite det selv. Heldigvis for meg fikk hun den samme bekreftelsen som jeg gjorde. Resten, som de sier, er historie.

Da Barbara døde, satte våre barn flere lærdommer som Barbara ønsket at de skulle huske, på gravsteinen hennes. En av disse lærdommene er “det som betyr mest er det som varer lengst”.

I dag vil jeg dele noen følelser og tanker fra mitt hjerte om det som betyr mest.

For det første er et forhold til vår himmelske Fader og hans Sønn, Herren Jesus Kristus, viktigst. Dette forholdet er det som betyr mest nå og i evigheten.

For det annet er familieforhold blant de tingene som betyr mest.

Gjennom hele min tjenestegjerning har jeg besøkt mange enkeltpersoner og familier som har vært rammet av ødeleggende naturkatastrofer. Mange var fordrevet, sultne og redde. De trengte medisinsk hjelp, mat og husly.

De trengte også sin familie.

Jeg forstår at noen kanskje ikke er velsignet med en nær familie, så jeg inkluderer slektninger, venner og til og med menighetsfamilier som “familie”. Disse relasjonene er avgjørende for følelsesmessig og fysisk helse.

Disse relasjonene kan også gi kjærlighet, glede, lykke og følelsen av tilhørighet.

Å gi næring til disse viktige relasjonene er et valg. Et valg om å være en del av en familie krever forpliktelse, kjærlighet, tålmodighet, kommunikasjon og tilgivelse.² Noen ganger kan vi være uenige med en annen, men vi kan være uenige uten å være uvennlige. I stevnemøter og ekteskap blir vi ikke forelsket eller slutter å være forelsket som om vi er brikker som flyttes på et sjakkbrett. Vi velger å elske og støtte hverandre. Vi gjør det samme i andre familieforhold og med venner som er som familie for oss.

Familieerklæringen fastslår at: “Den guddommelige plan for lykke muliggjør en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven. Hellige ordinanser og pakter som er tilgjengelige i hellige templer, gjør det mulig for enkeltmennesker å vende tilbake til Guds nærhet og for familier å bli evig forenet.”³

En annen ting som betyr mest, er å følge Åndens tilskyndelser i våre viktigste relasjoner og i vår innsats for å elske vår neste som oss selv, herunder i vår private og offentlige tjenestegjerning. Jeg fikk denne lærdommen tidlig i livet mens jeg var biskop.

Sent en kald, snørik vinteraften fikk jeg en sterk tilskyndelse da jeg forlot biskopskontoret, om å besøke en eldre enke i menigheten. Jeg så på klokken min – den var 22:00. Jeg tenkte at det var for sent å dra på et slikt besøk. Dessuten snødde det. Jeg bestemte meg for å besøke denne kjære søsteren neste morgen istedenfor å forstyrre henne så sent. Jeg kjørte hjem og gikk til sengs, men kastet og snudde på meg hele natten fordi Ånden rørte ved meg.

Tidlig neste morgen kjørte jeg rett til enkens hjem. Datteren åpnet døren og sa med tårer i øynene: “Biskop, takk for at du kommer. Mor døde for to timer siden” – Jeg ble knust. Jeg kommer aldri til å glemme følelsene i mitt hjerte. Jeg gråt. Hvem mer enn denne kjære enken fortjente å ha sin biskop hos seg til å holde henne i hånden, trøste henne og kanskje gi henne en siste velsignelse? Jeg gikk glipp av denne muligheten fordi jeg resonnerte bort denne sterke tilskyndelsen fra Ånden.⁴

Brødre og søstre, unge menn og unge kvinner og Primær-barn, jeg vitner om at å følge Åndens tilskyndelser er noe av det som betyr mest i alle våre relasjoner.

Til slutt, denne palmesøndagen vitner jeg om at det å bli omvendt til Herren, bære vitnesbyrd om ham og tjene ham, også er blant de tingene som betyr mest.

Tro på Jesus Kristus er grunnlaget for vårt vitnesbyrd. Et vitnesbyrd er et vitne eller en bekreftelse på evig sannhet som innprentes i det enkelte hjerte og den enkelte sjel gjennom Den hellige ånd. Et vitnesbyrd om Jesus Kristus, født av og styrket av Ånden, forandrer liv – det forandrer måten vi tenker på og hvordan vi lever. Et vitnesbyrd vender oss til vår himmelske Fader og hans guddommelige Sønn.

Alma underviste:

“Se, jeg vitner for dere at jeg vet at disse ting som jeg har talt om, er sanne. Og hvordan tror dere jeg vet dette så sikkert?

Se, jeg sier dere at de er gjort kjent for meg av Guds Hellige Ånd. Se, jeg har fastet og bedt i mange dager så jeg kunne vite disse ting selv, og nå vet jeg selv at de er sanne, for Gud Herren har tilkjennegitt det for meg ved sin Hellige Ånd.”⁵

Å ha et vitnesbyrd alene er ikke nok. Etter hvert som vår omvendelse til Jesus Kristus vokser, ønsker vi naturlig å vitne om ham – hans godhet, kjærlighet og vennlighet.

På våre vitnesbyrdsmøter på fastesøndager hører vi ofte uttrykkene “jeg er takknemlig” og “jeg elsker” mer enn vi hører uttrykkene “jeg vet” og “jeg tror”.

Jeg innbyr deg til oftere å bære ditt vitnesbyrd om Jesus Kristus. Bær vitnesbyrd om det du vet og tror og hva du føler, ikke bare om det du er takknemlig for. Bær vitnesbyrd om dine egne erfaringer med å bli kjent med og glad i Frelseren, om å etterleve hans læresetninger og om hans forløsende og styrkende kraft i ditt liv. Når du bærer vitnesbyrd om det du vet, tror og føler, vil Den hellige ånd bekrefte sannheten for dem som oppriktig lytter til ditt vitnesbyrd. De vil gjøre det fordi de har sett deg bli en fredelig Jesu Kristi etterfølger. De vil se hva det vil si å være hans disippel. De vil også føle noe de kanskje ikke har følt før. Et rent vitnesbyrd kommer fra et forandret hjerte og kan bli båret ved Den hellige ånds kraft inn i andres hjerte som er åpne for å motta det.

De som føler noe som følge av ditt vitnesbyrd, kan deretter spørre Herren i bønn om å bekrefte sannheten av ditt vitnesbyrd. Da kan de selv få vite det.

Brødre og søstre, jeg vitner for dere at jeg vet at Jesus Kristus er verdens Frelser og Forløser. Han lever. Han er Guds oppstandne Sønn, og dette er hans Kirke, ledet av hans profet og apostler. Jeg ber om at når jeg en dag går over til den neste verden, må jeg gjøre det med mitt vitnesbyrd brennende klart.

I min tjenestegjerning har jeg lært at det som betyr mest, er vårt forhold til vår himmelske Fader og hans elskede Sønn, vår familie og vår neste, og å la Herrens Ånd veilede oss i disse forholdene slik at vi kan vitne om det som betyr mest og varer lengst. I Jesu Kristi navn. Amen.