Som dypt i hjertet bor

Brødre og søstre, jeg har fått en smertefullt lærdom siden jeg sist sto på denne talerstolen i oktober 2022. Denne lærdommen er: Hvis du ikke holder en akseptabel tale, kan du bli utestengt fra flere av de neste konferansene. Dere kan se at jeg har fått oppdrag tidlig på det første møtet av denne konferansen. Det dere ikke kan se, er at jeg er plassert på en fallem med en svært svak låsemekanisme. Hvis denne talen ikke går bra, vil jeg ikke se dere før de neste par konferansene.

I ånden til den vakre salmen med dette vakre koret, har jeg faktisk nylig fått noen lærdommer, som jeg, med Herrens hjelp, ønsker å dele med dere i dag. Det vil gjøre dette til en svært personlig tale.

Den mest personlige og smertefulle av alle disse nylige erfaringene har vært min elskede hustru Pats bortgang. Hun var den beste kvinnen jeg noensinne har kjent – en fullkommen hustru og mor, for ikke å snakke om hennes renhet, hennes gave å kunne uttrykke seg, hennes åndelighet. Hun holdt en tale en gang med tittelen “Hvordan oppfylle din skapelses mål”. Det virker for meg som at hun oppfylte sin skapelses mål bedre enn noen kunne ha drømt om var mulig. Hun var helt og holdent en Guds datter, en eksemplarisk Kristi kvinne. Jeg var så heldig som fikk tilbringe 60 år av mitt liv sammen med henne. Såfremt jeg viser meg verdig, betyr vår besegling at jeg kan tilbringe evigheten med henne.

En annen opplevelse begynte 48 timer etter min hustrus begravelse. Da ble jeg i all hast kjørt til sykehuset i en akutt medisinsk krisetilstand. Så tilbragte jeg de første fire ukene av et seks ukers opphold inn og ut av intensivbehandling og inn og ut av bevissthet.

Nesten hele min opplevelse på sykehuset i denne første perioden er borte fra min hukommelse. Det som ikke er borte fra hukommelsen, er minnet om en reise utenfor sykehuset, ut til det som virket som på randen av evigheten. Jeg kan ikke snakke fullt ut om denne opplevelsen her, men jeg kan si at en del av det jeg mottok, var en formaning om å vende tilbake til min tjenestegjerning med mer hast, mer innvielse, mer fokus på Frelseren, mer tro på hans ord.

Jeg kunne ikke unngå å føle at jeg fikk min egen personlige versjon av en åpenbaring gitt til De tolv for nesten 200 år siden:

“Du skal bære vitnesbyrd om mitt navn … og du skal sende mitt ord ut til jordens ender …

Strev du derfor morgen etter morgen, dag etter dag, og la din advarsels røst gå ut, og når natten kommer, la ikke jordens innbyggere slumre på grunn av din tale …

Stå opp … ta [ditt] kors opp, [og] følg meg.”¹

Mine kjære søstre og brødre, siden denne opplevelsen har jeg prøvd å ta mitt kors opp med større oppriktighet, med større besluttsomhet, for å finne ut hvor jeg kan heve en apostolisk røst av både varme og advarsel om morgenen, om dagen og når natten kommer.

Dette fører meg til en tredje sannhet som kom i de månedene med tap, sykdom og nød. Det var et fornyet vitne om og uendelig takknemlighet for denne kirkes besluttsomme bønner – deres bønner – som jeg har vært begunstiget av. Jeg vil være evig takknemlig for tusenvis av menneskers bønner som, lik den insisterende enken,² gjentatte ganger søkte himmelens inngripen på mine vegne. Jeg mottok prestedømsvelsignelser og jeg så min high school-klasse faste for meg, og det gjorde flere forskjellige menigheter over hele kirken. Og mitt navn må ha vært på bønnelisten i praktisk talt alle Kirkens templer.

I min dype takknemlighet for alt dette, slutter jeg meg til G. K. Chesterton, som en gang sa: “Takk er den høyeste form for tanke og … takknemlighet er lykke fordoblet av undring.”³ Med min egen “lykke fordoblet av undring,” takker jeg dere alle og takker min Fader i himmelen, som hørte deres bønner og velsignet mitt liv.

Brødre og søstre, jeg vitner om at Gud hører enhver bønn vi holder, og besvarer hver enkelt av dem i henhold til den vei han har angitt for at vi skal nå vår fullkommenhet. Jeg forstår at på omtrent samme tid som så mange ba om jeg måtte bli frisk, ba like mange – også jeg – om at min hustru måtte bli frisk. Jeg vitner om at begge disse bønnene ble hørt og besvart av en guddommelig medfølende himmelsk Fader, selv om bønnene for Pat ikke ble besvart slik jeg ba om. Det er av grunner som bare er kjent for Gud at bønner blir besvart annerledes enn vi håper – men jeg lover dere at de blir hørt, og de blir besvart i henhold til hans urokkelige kjærlighet og kosmiske tidsplan.

Hvis vi “ikke ber upassende”,⁴ er det ingen grenser for når, hvor eller om hva vi skulle be om. Ifølge åpenbaringene skulle vi “alltid våke og be”.⁵ Vi skulle be, sa Amulek, for “dem som er omkring dere”,⁶ med tro på at “et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning”.⁷ Våre bønner skulle uttales høyt når vi har privatlivets fred til å gjøre det.⁸ Hvis det ikke er praktisk, skulle de bæres som tause uttalelser i vårt hjerte.⁹ Vi synger om at våre bønner “som dypt i hjertet bor”,¹⁰ alltid skulle fremsies, ifølge Frelseren selv, til Gud den evige Fader i hans Enbårne Sønns navn.¹¹

Mine kjære venner, i vår bønnestund uttrykker vi¹² “sjelens dype[ste] trang”,¹³ vår enkleste, reneste form for tilbedelse.¹⁴ Vi skulle be individuelt, i vår familie og i forsamlinger av alle størrelser.¹⁵ Vi skulle anvende bønn som et skjold mot fristelse,¹⁶ og hvis vi noen ganger føler at vi ikke ønsker å be, kan vi være sikre på at slik nøling ikke kommer fra Gud, som lengter etter å kommunisere med sine barn når som helst og til enhver tid. Noen anstrengelser for å hindre oss i å be kommer faktisk direkte fra motstanderen.¹⁷ Når vi ikke vet hvordan eller nøyaktig hva vi skulle be om, skulle vi begynne og fortsette inntil Den hellige ånd leder oss inn i bønnen vi skulle holde.¹⁸ Denne tilnærmingen kan være den vi må bruke når vi ber for våre fiender og dem som forfølger oss.¹⁹

I bunn og grunn kan vi se hen til Frelserens eksempel, han som ba så veldig, veldig ofte. Det har alltid vært fascinerende for meg at Jesus følte behov for å be i det hele tatt. Var han ikke fullkommen? Hva var det han trengte å be om? Vel, jeg har begynt å forstå at han også, som oss, ønsket å “søke hen til [Faderen], og tro hans ord om frelsens vei”.²⁰ Gang på gang trakk han seg tilbake fra samfunnet for å være alene før han gjennomtrengte himmelen med sine bønner.²¹ Andre ganger ba han sammen med noen få ledsagere. Så søkte han himmelen på vegne av en folkemengde som dekket en åsside. Noen ganger herliggjorde bønnen hans klær.²² Noen ganger herliggjorde den hans åsyn.²³ Noen ganger sto han og ba, noen ganger knelte han, og minst en gang falt han på sitt ansikt i bønn.²⁴

Lukas beskriver Jesu innledning til hans forsoning som at det krevde at han ba “mer inntrengende”.²⁵ Hvordan ber en som var fullkommen, mer inntrengende? Vi går ut fra at alle hans bønner var oppriktige, men da han utførte sitt sonoffer, og gjennom smerten som fulgte med dens universelle rekkevidde, følte han for å be enda mer inntrengende, da vekten av hans offer til slutt fikk blodet til å komme ut av hver eneste pore.

På bakgrunn av Kristi seier over døden og hans nylige gave til meg, noen flere uker eller måneder i jordelivet, bærer jeg høytidelig vitnesbyrd om realiteten av evig liv, og behovet for at vi er seriøse i vår planlegging av det.

Jeg bærer vitnesbyrd om at når Kristus kommer, trenger han å gjenkjenne oss – ikke som nominelle medlemmer som står oppført på en falmet dåpsopptegnelse, men som dypt forpliktede, trofast troende, paktslojale disipler. Dette er en hastesak for oss alle, for at vi aldri skal høre med knusende anger: “Jeg har aldri kjent [deg]”,²⁶ eller, som Joseph Smith oversatte den setningen: “[Du] har aldri kjent meg”.²⁷

Heldigvis får vi hjelp med denne oppgaven – masse hjelp. Vi trenger å tro på engler og mirakler og det hellige prestedømmes løfter. Vi trenger å tro på Den hellige ånds gave, påvirkningen fra gode familier og venner, og kraften i Kristi rene kjærlighet. Vi trenger å tro på åpenbaring og profeter, seere og åpenbarere og president Russell M. Nelson. Vi trenger å tro at vi med bønn og bønnfallelse og personlig rettskaffenhet virkelig kan stige opp til “Sions berg … den levende Guds by, det himmelske sted, det helligste av alle”.²⁸

Brødre og søstre, når vi omvender oss fra våre synder og frimodig trer frem for “nådens trone”,^,29 og legger våre almisser og våre inderlige bønner foran ham der, vil vi finne barmhjertighet og medfølelse og tilgivelse ved vår evige Faders og hans lydige, fullkomment rene Sønns kjærlige hender. Da, sammen med Job og alle de foredlede trofaste, vil vi se en verden som er “for underlig”³⁰ til å forstå. I Jesu Kristi navn. Amen.