Mirakler, engler og prestedømskraft

Mange i dag sier at mirakler ikke lenger finnes, at engler er oppdiktet og at himlene er lukket. Jeg vitner om at mirakler ikke har opphørt, engler er blant oss, og himlene er virkelig åpne.

Da vår Frelser Jesus Kristus var på jorden, ga han prestedømsnøkler til sin øverste apostel, Peter¹. Gjennom disse nøklene ledet Peter og de andre apostlene Frelserens kirke. Men da disse apostlene døde, ble prestedømmets nøkler tatt bort fra jorden.

Jeg vitner om at tidligere tiders prestedømsnøkler er gjengitt. Peter, Jakob og Johannes og andre profeter i fordums tid viste seg som oppstandne personer som overdro til profeten Joseph Smith det Herren beskrev som “nøklene til mitt rike og en evangelieutdeling”.²

De samme nøklene har blitt overlevert fra profet til profet frem til i dag. De 15 mennene vi oppholder som profeter, seere og åpenbarere, bruker dem til å lede Frelserens kirke. Som i tidligere tider er det én seniorapostel som innehar og har myndighet til å utøve alle prestedømsnøkler. Han er president Russell M. Nelson, profet og president for Kristi gjenopprettede kirke i vår tid: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Gjennom Frelserens kirke mottar vi prestedømmets velsignelser – blant annet Guds kraft til å hjelpe oss i livet. Under bemyndigede prestedømsnøkler gir vi hellige løfter til Gud og mottar hellige ordinanser som forbereder oss til å bo i hans nærhet. Fra dåpen og bekreftelsen, så i tempelet, går vi fremover på en paktssti som leder oss tilbake til ham.

Med hender lagt på vårt hode, mottar vi også prestedømsvelsignelser, deriblant veiledning, trøst, råd, helbredelse og kraft til å følge Jesus Kristus. Gjennom hele mitt liv har jeg blitt velsignet ved denne store kraften. Slik det har blitt åpenbart i Skriftene, omtaler vi det som Det hellige melkisedekske prestedømmes kraft.³

I min ungdom fikk jeg stor respekt for denne kraften, spesielt ettersom den ble tilkjennegitt i prestedømsvelsignelser. Mens jeg tjente som ung misjonær i Chile, ble min ledsager og jeg arrestert og adskilt. Vi ble aldri fortalt hvorfor. Det var en tid med store politiske omveltninger. Tusenvis av mennesker ble satt i varetekt av militærpolitiet og man hørte aldri fra dem igjen.

Etter å ha blitt avhørt, satt jeg alene i en fengselscelle uten å vite om jeg noen gang ville få se mine kjære igjen. Jeg vendte meg til min himmelske Fader og tryglet inderlig: “Fader, jeg har alltid lært at du våker over dine misjonærer. Jeg ber deg, Fader, jeg er ikke noe spesielt, men jeg har vært lydig, og jeg trenger din hjelp i kveld.”

Frøene til denne hjelpen hadde blitt sådd mange år tidligere. Etter dåpen ble jeg bekreftet som medlem av Kirken og gitt Den hellige ånds gave. Mens jeg ba, alene, bak lås og slå, kom Den hellige ånd umiddelbart til meg og trøstet meg. Han fikk meg til å tenke på en svært spesiell del av teksten i min patriarkalske velsignelse, som er enda en velsignelse ved prestedømmet. I den lovet Gud meg at ved min trofasthet ville jeg kunne bli beseglet i tempelet for tid og evighet til en kvinne full av skjønnhet og dyd og kjærlighet, at vi skulle bli foreldre til dyrebare sønner og døtre, og at jeg ville bli velsignet og foredlet som en far i Israel.

Disse inspirerte ordene om fremtiden min fylte sjelen med fred. Jeg visste at de hadde kommet fra min kjærlige himmelske Fader, som alltid holder sine løfter.⁴ I det øyeblikket var jeg forvisset om at jeg ville bli sluppet fri og få oppleve at de løftene gikk i oppfyllelse.

Omtrent et år senere velsignet vår himmelske Fader meg med en hustru som er full av skjønnhet og dyd og kjærlighet. Lynette og jeg ble beseglet i tempelet. Vi ble velsignet med tre dyrebare sønner og fire dyrebare døtre. Jeg ble far, alt ifølge Guds løfter i den patriarkalske velsignelsen jeg fikk som 17 år gammel gutt.

“Derfor, mine elskede brødre [og søstre], har mirakler opphørt fordi Kristus har fart opp til himmelen? …

“Nei. Heller ikke har engler opphørt å betjene menneskenes barn.”⁵

Jeg vitner om at mirakler og betjening stadig finner sted i vårt liv, ofte som et direkte resultat av prestedømmets kraft. Noen prestedømsvelsignelser blir oppfylt umiddelbart, på måter vi kan se og forstå. Andre utspiller seg gradvis og vil ikke bli fullstendig oppfylt i dette liv. Men Gud holder alle sine løfter, alltid, som vist i denne beretningen fra vår slektshistorie:

Min farfar, Grant Reese Bowen, var en mann med sterk tro. Jeg husker tydelig at jeg hørte ham fortelle hvordan han mottok sin egen patriarkalske velsignelse. I dagboken sin skrev han: “Patriarken lovet meg helbredelsens gave. Han sa: ‘De syke skal bli helbredet. Ja, de døde skal oppstå under dine hender.’”

Mange år senere mens bestefar såtet høy, følte han seg tilskyndet til å vende tilbake til huset. Han ble møtt av sin far som kom mot ham. “Grant, din mor har nettopp gått bort,” sa faren.

Jeg siterer igjen fra bestefars dagbok: “Jeg stoppet ikke, men skyndte meg inn i huset og ut på verandaen der hun lå på en feltseng. Jeg så på henne og kunne se at det ikke var noe tegn til liv igjen i henne. Jeg husket min patriarkalske velsignelse og løftet om at hvis jeg var trofast, ville de syke bli helbredet ved min tro. Og de døde ville bli oppreist. Jeg la hendene mine på hennes hode, og jeg ba Herren om at hvis løftet han hadde gitt meg gjennom patriarken var sant, om å tilkjennegi det akkurat da og bringe min mor tilbake til livet. Jeg lovet ham at hvis han ville gjøre dette, skulle jeg aldri nøle med å gjøre alt i min makt for å bygge opp hans rike. Mens jeg ba, åpnet hun øynene og sa: ‘Grant, reis meg opp. Jeg har vært i åndeverdenen, men du har kalt meg tilbake. La dette alltid være et vitnesbyrd for deg og for resten av min familie.’”

President Russell M. Nelson har lært oss å søke og forvente mirakler.⁶ Jeg vitner om at fordi prestedømmet er gjengitt, er Guds kraft og myndighet på jorden. Gjennom kall og rådsforsamlinger kan menn og kvinner, unge og gamle, delta i prestedømsarbeid. Det er et miraklenes arbeid, med engler til stede. Det er himmelens arbeid, og det velsigner alle Guds barn.

I 1989 var vår familie på syv på vei tilbake fra en utflukt med menigheten. Det var sent. Lynette ventet vårt sjette barn. Hun følte en sterk tilskyndelse til å feste bilbeltet, noe hun hadde glemt å gjøre. Kort tid senere kom vi rundt en sving på veien. En bil krysset stripen og kom inn i vårt kjørefelt. I omtrent 110 km i timen svingte jeg unna for å unngå å treffe den møtende bilen. Minibussen vår rullet rundt, skrenset bortover motorveien og skled av veien og stoppet endelig, og landet med passasjersiden ned.

Det neste jeg husker at jeg hørte, var Lynettes stemme: “Shayne, vi må komme oss ut gjennom døren din.” Jeg hang i luften i bilbeltet. Det tok noen sekunder å få orientert meg. Vi begynte å løfte hvert av barna ut av bilen gjennom vinduet mitt, som nå var taket på bilen. De gråt og lurte på hva som hadde skjedd.

Vi skjønte snart at vår 10 år gamle datter Emily var savnet. Vi ropte på henne, men det kom ikke noe svar. Menighetens medlemmer, som også var på vei hjem, var på stedet og lette febrilsk etter henne. Det var så mørkt. Jeg så inn i bilen igjen med en lommelykt og, til min forferdelse, så Emilys lille kropp som satt fast under bilen. Jeg ropte fortvilet: “Vi må løfte bilen av Emily.” Jeg tok tak i taket og dro bakover. Det var bare noen få andre som løftet, men på mirakuløst vis tippet bilen over på hjulene og Emilys livløse kropp ble synlig.

Emily pustet ikke. Ansiktsfargen hennes var som en lilla plomme. Jeg sa: “Vi må gi henne en velsignelse.” En god venn og medlem i menigheten knelte sammen med meg, og ved Det melkisedekske prestedømmes myndighet, i Jesu Kristi navn, befalte vi henne å leve. I det øyeblikket trakk Emily en lang, raspende pust.

Etter det som virket som timer, kom endelig ambulansen. Emily ble kjørt til sykehuset i full fart. Hun hadde en kollapset lunge og en avrevet sene i kneet. Hjerneskade var en bekymring på grunn av tiden hun var uten oksygen. Emily var i koma en og en halv dag. Vi fortsatte å be og faste for henne. Hun ble velsignet med full rehabilitering. I dag har Emily og hennes ektemann Kevin seks døtre.

På mirakuløst vis kom alle andre uskadd fra det. Babyen som Lynette bar på, var Tyson. Han ble også spart for skade og ble født den påfølgende februar. Åtte måneder senere, etter å ha mottatt sitt jordiske legeme, vendte Tyson hjem til vår himmelske Fader. Han er vår skytsengelsønn. Vi føler hans innflytelse i vår familie og ser frem til å være sammen med ham igjen.⁷

De som løftet bilen av Emily, bemerket at bilen ikke syntes å veie noe. Jeg visste at himmelske engler hadde sluttet seg til jordiske engler for å løfte kjøretøyet av Emilys kropp. Jeg vet også at Emily ble vekket til live igjen ved det hellige prestedømmes kraft.

Herren åpenbarte denne sannheten til sine tjenere: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.”⁸

Jeg vitner om at “Det hellige prestedømme, etter Guds Sønns orden”⁹ – Det melkisedekske prestedømme – med dets nøkler, myndighet og kraft har blitt gjengitt til jorden i disse siste dager. Jeg vet at selv om ikke alle omstendigheter blir slik vi kanskje håper og ber om, vil Guds mirakler alltid komme i henhold til hans vilje, hans tidsplan og hans plan for oss.

Hvis du ønsker prestedømmets velsignelser, innbefattet mirakler og englers betjening, innbyr jeg deg til å vandre på stien med pakter som Gud har gjort tilgjengelig for hver enkelt av oss. Medlemmer og ledere i Kirken som er glad i deg, vil hjelpe deg å ta neste steg.

Jeg vitner om at Jesus Kristus, Guds Sønn, lever og leder sin kirke gjennom levende profeter som innehar og utøver prestedømsnøkler. Den hellige ånd er virkelig. Frelseren ga sitt liv for å helbrede oss, vinne oss tilbake og føre oss hjem.

Jeg vitner om at mirakler ikke har opphørt, engler er blant oss, og himlene er virkelig åpne. Og de er vidåpne! I Jesu Kristi navn. Amen.