Kall på oss, ikke fall

I dag vil jeg innlede med å vitne om den fullstendige vissheten i mitt hjerte om at Gud hører våre bønner og besvarer dem på en personlig tilpasset måte.

I en verden som gjennomgår tider med usikkerhet, smerte, skuffelse og hjertesorg, kan vi føle oss tilbøyelige til å stole mer på personlige evner og preferanser, så vel som den kunnskap og trygghet som kommer fra verden. Dette kan få oss til å sette i bakgrunnen den virkelige kilden til hjelp og støtte som kan motvirke utfordringene i dette jordelivet.

Jeg husker en anledning da jeg var innlagt på sykehus på grunn av en sykdom, og jeg hadde vanskelig for å sove. Da jeg slo av lyset og rommet ble mørkt, så jeg et reflekterende skilt i taket foran meg som sa: “Kall på oss, ikke fall.” Til min overraskelse så jeg neste dag samme budskap gjentatt på flere steder i rommet.

Hvorfor var dette budskapet så viktig? Da jeg spurte sykepleieren om det, sa hun: “Det er for å forhindre en skade som kan øke smerten du allerede har.”

Dette livet, i sin natur, bringer smertefulle opplevelser, noen som ligger i vårt fysiske legeme, noen på grunn av våre svakheter eller lidelser, noen på grunn av måten andre bruker sin handlefrihet på, og noen på grunn av vår bruk av handlefrihet.

Finnes det et løfte som er sterkere enn det Frelseren selv ga da han erklærte: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på,” eller kall på, “så skal det bli lukket opp for dere”?¹

Bønn er kommunikasjonsmiddelet med vår himmelske Fader som gjør det mulig for oss å “kalle på og ikke falle”. Det finnes imidlertid omstendigheter der vi kanskje tror at tilkallingen ikke har blitt hørt fordi vi ikke får et umiddelbart svar eller et som samsvarer med våre forventninger.

Dette fører noen ganger til angst, sorg eller skuffelse. Men husk Nephis uttrykk for tro på Herren da han sa: “Hvorfor skulle han så ikke kunne undervise meg så jeg kan bygge et skip?”² Nå spør jeg dere: Hvorfor skulle Herren så ikke kunne undervise dere så dere ikke faller?

Tillit til Guds svar innebærer å akseptere at hans veier ikke er våre veier,³ og at “alle ting må skje i rett tid”.⁴

Vissheten om at vi er barn av en kjærlig og barmhjertig himmelsk Fader, skulle være motivasjonen til å “kalle på” i hengiven bønn med en innstilling der vi “alltid [ber] og ikke [blir] motløse, … så [vår] gjerning kan bli til gavn for [vår] sjel.”⁵ Forestill deg vår himmelske Faders følelser når vi i hver bønn ber i hans Sønn Jesu Kristi navn. For en kraft og ømhet, tror jeg, som gjør seg gjeldende når vi gjør det!

Skriftene har rikelig med eksempler på dem som kalte på Gud så de ikke skulle falle. Mens Helaman og hans hær sto overfor sine lidelser, påkalte de Gud og utøste sin sjel i bønn. De fikk forvissning, fred, tro og håp, og fikk mot og besluttsomhet helt til de nådde sitt mål.⁶

Forestill deg hvordan Moses ville ha kalt på og ropt til Gud da han befant seg mellom Rødehavet og egypterne som var nær ved å angripe, eller Abraham da han adlød pålegget om å ofre sin sønn Isak.

Jeg er sikker på at hver og en av dere har hatt og vil få erfaringer der å kalle på vil være svaret på å ikke falle.

For 30 år siden, mens min hustru og jeg forberedte oss til vår borgerlige vielse og vår vielse i tempelet, ble vi oppringt og informert om at borgerlige vielser var avlyst på grunn av streik. Oppringningen skjedde tre dager før den planlagte seremonien. Etter flere forsøk på andre kontorer og uten å finne ledige avtaletidspunkter, begynte vi å føle oss fortvilet og tvilende på at vi virkelig kunne gifte oss som planlagt.

Min forlovede og jeg “påkalte” og utøste vår sjel til Gud i bønn. Til slutt fortalte noen oss om et kontor i en småby i utkanten av byen der en bekjent var borgermester. Uten å nøle dro vi for å besøke ham og spurte ham om det ville være mulig å gifte oss. Til vår glede gikk han med på det. Sekretæren hans understreket for oss at vi måtte skaffe oss en attest i den byen og levere alle dokumentene før klokken tolv dagen etter.

Dagen etter dro vi til den lille byen og dro til politistasjonen for å be om det nødvendige dokumentet. Til vår overraskelse sa betjenten at han ikke ville gi oss det, fordi mange unge par hadde rømt fra sine familier for å gifte seg i hemmelighet i den byen, noe som naturligvis ikke var tilfellet for oss. Igjen innhentet frykt og sorg oss.

Jeg husker at jeg stille påkalte min himmelske Fader slik at jeg ikke skulle falle. Jeg fikk en tydelig tilskyndelse i mitt sinn, som gjentatte ganger sa: “Tempelanbefaling, tempelanbefaling.” Jeg tok straks frem tempelanbefalingen og ga den til betjenten, til min forlovedes forvirring.

Hvilken overraskelse vi fikk da vi hørte betjenten si: “Hvorfor sa dere ikke at dere er fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige? Jeg kjenner kirken deres godt.” Han begynte straks å gjøre klar dokumentet. Vi ble enda mer overrasket da betjenten forlot stasjonen uten å si noe.

Femti minutter gikk uten at han kom tilbake. Klokken var allerede 11:55 på formiddagen, og vi hadde bare frem til klokken tolv for å få levert papirene. Plutselig dukket han opp med en nydelig valp og fortalte oss at det var en bryllupsgave, og ga den til oss sammen med dokumentet.

Vi løp mot borgermesterens kontor med dokumentet vårt og vår nye hund. Da så vi et tjenestekjøretøy komme mot oss. Jeg stoppet foran det. Bilen stoppet, og vi så sekretæren der inne. Da hun så oss, sa hun: “Beklager, jeg sa klokken tolv. Jeg har et annet ærend.”

I stillhet følte jeg ydmykhet, påkalte min himmelske Fader av hele mitt hjerte og ba om hjelp nok en gang til å “ikke falle”. Plutselig skjedde mirakelet. Sekretæren sa til oss: “For en vakker hund dere har. Hvor kan jeg finne en slik til sønnen min?”

“Den er til deg,” svarte vi umiddelbart.

Sekretæren så overrasket på oss og sa: “Ok, la oss gå på kontoret og ordne det.”

To dager senere giftet Carol og jeg oss borgerlig, som planlagt, og så ble vi beseglet i Lima Peru tempel.

Vi må naturligvis huske at å kalle på handler om tro og handling – tro til å erkjenne at vi har en himmelsk Fader som besvarer våre bønner i henhold til sin uendelige visdom, og deretter handle i samsvar med det vi ba om. Bønn – påkallelse – kan være et tegn på vårt håp. Men å handle etter å ha bedt er et tegn på at vår tro er reell – tro som settes på prøve i stunder med smerte, frykt eller skuffelse.

Jeg foreslår at du tenker over følgende:

1. Tenk alltid på Herren som ditt første alternativ for å få hjelp.

2. Kall på ham, ikke fall. Vend deg til Gud i oppriktig bønn.

3. Når du har bedt, gjør alt du kan for å oppnå velsignelsene du ba om.

4. Vær ydmyk så du godtar svaret til hans tid og på hans måte.

5. Ikke stopp! Fortsett fremover på paktens sti mens du venter på svar.

Kanskje det er noen akkurat nå som, på grunn av omstendigheter, føler at de er nær ved å falle og ønsker å påkalle slik Joseph Smith gjorde da han ropte ut: “O Gud, hvor er du? … Hvor lenge skal din hånd holdes tilbake?”⁷

Selv i slike omstendigheter, be med “åndelig momentum”, slik president Russell M. Nelson underviste,⁸ fordi dine bønner alltid blir hørt!

Husk denne salmen:

Når vi ber, kan vi føle vår himmelske Faders omfavnelse, som sendte sin enbårne Sønn for å lette våre byrder, for hvis vi påkaller Gud, vitner jeg om at vi ikke vil falle. I Jesu Kristi navn. Amen.