Velsignet ved mitt kall

«Herren har kalt deg til president for vår Primær,» sa grenspresidenten til meg. Det var bare et år siden jeg var ferdig med Laurbærpike-klassen og bare to år siden jeg var blitt døpt inn i Kirken. Jeg kunne ikke tro det.

«Jeg har ikke tålmodighet nok til å undervise barn,» sa jeg til ham.

«Tror du at kallet ditt kom fra Gud?» spurte han. «Når han kaller oss, gjør han oss kvalifisert.»¹

Hans ord fylte meg med tillit, og straks visste jeg at Herren sikkert trengte meg i Primær. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle oppfylle mitt nye kall, men jeg visste at Han ville lede meg.

Jeg ønsket å gjøre det beste jeg kunne, men noen måneder senere fikk min mor diagnosen kreft. Dessuten studerte jeg ingeniørfag. Jeg fant det vanskelig å utføre alle mine oppgaver hjemme, på universitetet og i Primær. Min begeistring begynte å dale, og en søndag i kirken toppet alt seg, og tårene begynte å strømme.

Et medlem av menigheten la merke til det og ga meg et storartet råd: «Judith, den beste måten å komme gjennom prøvelser på er å miste seg selv i evangeliet og i tjeneste for andre,» sa han. «Ved å gjøre det vil du se hvordan Herren vil lette dine byrder.»

Etter hvert som jeg fulgte hans oppmuntrende råd, forandret jeg holdning, min tro ble styrket, og jeg ble fylt av en besluttsomhet om å tjene Herren. Mine prøvelser vedvarte, men jeg gikk hengivent inn for mitt kall og gledet meg til å se barna hver søndag. De lærte meg noe hver uke når de viste meg sitt vitnesbyrd gjennom sine handlinger. Etter hvert som månedene gikk, så jeg hvordan Herren formet min karakter og hvordan jeg utviklet gaver og talenter jeg ikke visste jeg hadde.

Året etter reiste jeg fra Barranquilla i Colombia til Bogotá for en måned sammen med min mor fordi hun trengte kjemoterapi. I denne tiden ba jeg konstant og følte meg nær Herren. Jeg bestemte meg for å forandre hovedfaget mitt på universitetet, og gjennom inspirasjon lærte jeg at Herren ønsket at jeg skulle vie mitt liv til å undervise barn. Da jeg kom tilbake til skolen, begynte jeg å arbeide på en grad i spesialundervisning.

Jeg visste at min himmelske Fader hadde gitt meg mitt kall i Primær for å forberede meg. Etter hvert som jeg virket, oppdaget jeg mitt riktige yrke, og etter hvert som jeg etterlevde evangeliet og mistet meg selv i tjeneste, følte jeg at jeg var i Herrens armer.

Vitnesbyrdet jeg fikk mens jeg virket i Primærs presidentskap og senere i et stavens Primær-presidentskap, har styrket meg som medlem av Kirken. Jeg har lært å undervise med kjærlighet, å se med et barns øyne og søke Herren for å få veiledning og inspirasjon.

Hver dag når jeg underviser ved en tospråklig skole i byen min, tenker jeg på disse årenes anstrengelser, utfordringer og velsignelser. Barna som var i Primær på den tiden, er nå tenåringer, men deres øyne stråler fremdeles av kjærlighet til Frelseren og hans evangelium.

Jeg vet at når Herren kaller oss, underviser og belærer han oss og setter ledere på vår vei til å hjelpe oss å etterleve dette vakre Jesu Kristi evangelium.