Pionerparasoller

Sarah! Sarah, du må våkne!» sa fem år gamle Christiana Larsen til lillesøsteren sin. «Det er på tide å dra.»

Tre år gamle Sara strevde med å åpne øynene.

«Men det er mørkt ute ennå,» klaget hun søvnig.

«Jeg vet det, men mamma sier vi må starte tidlig. Skipet til Amerika går snart.»

Familien Larsen hadde blitt medlemmer av Kirken i Danmark. Nå ville de ta den lange reisen for å være sammen med de hellige i Saltsjødalen.

Christiana hjalp Sarah med å kle seg. Med tårer i øynene kastet så de små pikene et siste blikk rundt i det komfortable soverommet sitt. De visste at det ville bli lenge til de igjen ville sove i en ordentlig seng.

«Ikke glem parasollen din, Sarah,» sa Christiana og plukket opp sin egen silkeparasoll med kniplinger. «Mamma sa hun skulle pakke dem ned sammen med sengetøyet.»

Mamma og pappa hadde sagt at de ikke kunne ta med noe annet enn det nødvendigste på turen til Amerika. Når sengetøy, klær og redskaper var pakket, ville det ikke være stort plass til noe mer. Men Christiana og Sarah hadde tryglet om å få ta med bare én kjær ting til sitt nye hjem. De måtte jo reise fra dukkene, bøkene og lekene sine. Begge pikene valgte sin nydelige parasoll.

Etter soloppgang gikk Christiana og familien ombord i skipet som skulle føre dem til Amerika. De gledet seg til å reise til Sion, selv om de måtte forlate venner, familie og hjem.

Sjøreisen var lang og trettende. På de varme ettermiddagene på skipet brukte de to pikene sine pene parasoller for å holde solen unna hodet. Hvis vinden blåste i riktig retning, seilte skipet stødig avsted. Men hvis den skiftet retning, ble skipet tvunget bakover, ofte like langt som det hadde gått fremover.

Da familien Larsen landet i Amerika, kjøpte de vogn og okser og tok fatt på den lange reisen til Saltsjødalen. Det var humpete og varmt å kjøre i vognen, så Christiana og Sarah gikk ofte isteden.

I likhet med mange andre pionerfamilier opplevde Christianas familie vanskeligheter og tragedier underveis. Christianas nyfødte bror døde under reisen og ble begravet på slettene.

Etter at familien Larsen var kommet frem til Saltsjødalen i 1857, likte Christiana å gå i kirken sammen med andre jevnaldrende barn. Christiana og Sarah var glade for å kunne bruke parasollene sine til kirken hver søndag og holde den varme ørkensolen unna ansiktene.

Etter hvert som dagene og ukene gikk, begynte familiens penger å bli oppbrukt. En kveld hørte Christiana foreldrene drøfte problemet. Faren sa at han visste om en familie som var blitt velsignet med en god kornhøst. Larsens kunne bytte noe av det de eide i litt mel. Men hva hadde de å bytte bort?

Da sa Christiana: «Dere kan bytte bort både Sarahs parasoll og min, pappa.»

«Men dere er jo så glade i parasollene deres, Christiana. Jeg kan ikke gjøre det!»

«Det er helt i orden, pappa,» sa Christiana. «Vi trenger mat mer enn vi trenger parasoller.»

Dagen etter byttet Christianas far de vakre parasollene i litt mel. Melet ble mat til hele familien.

Da Christiana skulle legge seg om kvelden, så hun bedrøvet bort på hjørnet der hennes pene parasoll hadde stått. Men da hun husket det deilige brødet hun hadde spist om kvelden, gikk bedrøvelsen over i takknemlighet. Da hun holdt bønn den kvelden, takket hun sin himmelske Fader for den pene parasollen som hadde hjulpet familien å få mat.