Velg templet

William Prabhudas fra Bangalore 2. gren arbeider i et tinghus. Han vet hvor trist det kan være å se ekteskap gå i oppløsning. Det er én av grunnene til at han og hans hustru var så ivrige etter å finne styrke i templet.

«I likhet med de fleste ektepar har vi av og til småsaker vi må finne ut av,» sier han. «Men å løse dem er så mye enklere når vi begge har et evig perspektiv.»

Hans hustru, Sheela, sier at å reise til templet har hjulpet ikke bare henne og hennes mann, men også deres barn: Celesta, 13 år, og Doris, 7. «Vi ble beseglet som familie,» sier Sheela. «Det var en god følelse. Vi glemte verden utenfor, og det var som himmelen for oss. Vi snakker om det hele tiden.»

«For en velsignelse det er å være beseglet til min hustru,» sier bror Prabhudas. «Og så kom de inn med døtrene våre, kledd i hvitt, for at de skulle være sammen med oss. Det minnet meg om renhet – renhet i vårt liv og i vårt hjem. Renhet og templet går hånd i hånd. Når vi er rene, lover Herren – i sitt løftets hus – å velsigne oss.»

Celesta minnes at familien arbeidet, planla og sparte i to år for å kunne reise til templet. Men mest av alt minnes hun at hun var i templet sammen med sine foreldre, og at hennes tante og onkel og søskenbarn også var der for å se at hennes familie ble beseglet. «Etterpå holdt vi hverandre i hendene. Vi så i speilene og tenkte på evigheten,» minnes hun. «Det var vakkert. Jeg visste at jeg ønsket å tilhøre min familie for evig.»

I årenes løp har brødrene Thomas fra Hyderabad 4. gren gjort mye for å være gode eksempler for hverandre. Som tenåringer ble de medlemmer av Kirken på samme tid. De arbeidet sammen for å oppmuntre sin mor helt til også hun sluttet seg til Kirken. Begge brødrene var misjonærer i India Bangalore misjon. Begge trøstet sin mor da deres far døde. Og begge giftet seg nylig.

Nå har Rejjie og hans hustru, Metilda, blitt beseglet i templet, og Rennie og hans hustru, Keerthi, følger deres gode eksempel og skal snart bli beseglet.

«Helt fra jeg ble medlem av Kirken, har det vært en prosess med forandring og forbedring, med å lære om frelsesplanen og følge den,» sier Rejjie. «Men det virkelige mål er å komme tilbake og leve sammen med vår himmelske Fader, vår kjærlige Fader, som ønsker så sterkt at vi skal komme tilbake til ham at han ga oss en Frelser, sin Sønn, Jesus Kristus, til å frelse oss fra synd og evig død. Jeg er takknemlig for at Jesu Kristi evangelium forandret meg og min familie, og å reise til templet er høydepunktet i alt dette.»

Rejjie forklarer at en av utfordringene han og Metilda opplevde da de skulle få foreldrenes godkjennelse til ekteskap, var at de kommer fra forskjellige regioner og snakker forskjellige dialekter. «Men i templet er det ingen forskjeller,» sier han, «og det var en stor påminnelse for oss.» Han føler at Indias fremtid tilhører de unge. «Vi er de som vil bety en forskjell», sier han og ser på Metilda. «Den visjonen har vi begge. Vi trenger å ha familiens hjemmeaften, familiens skriftstudium og familiebønn, og alltid ha templet i fokus. Det er vår fremtid.»

Metilda er enig: «Når jeg spør ham hvordan han kan være så forståelsesfull og kjærlig, sier han at det er fordi evangeliet gjør ham bedre. På sin misjon så han et eksempel i sin misjonspresident, som behandlet sin hustru med respekt og kjærlighet. Og i templet ser vi det samme mønster. Når vi praktiserer det samme i vårt liv og senere overfor våre barn, vil denne innflytelsen styrke Kirken i India.»

Rennie forteller hvordan han traff sin fremtidige brud da han gikk i Seminar mens han undersøkte Kirken. «Jeg ønsket heller å spille cricket, men Seminar-læreren sa: ”Du trenger å sette Gud først,” derfor gjorde jeg det. Selv om jeg var sjenert, kom jeg og satte meg på bakerste rad.» På første rad så han Keerthi, som på den tiden hadde vært medlem i bare seks måneder. Selv om de ble venner, var det først da Rennie kom tilbake fra misjon de begynte å gå ut sammen. Da de til slutt bestemte seg for å gifte seg, husker Keerthi hvordan de gikk til sine foreldre for å overbevise dem om at de valgte riktig.

«Vi lærte i Seminar at vi skulle hedre våre foreldre, og vi husket det,» sier hun.

Rennie tilføyer: «De rådet oss til å fullføre utdannelsen og at jeg skulle vente til min bror giftet seg først. Så vi arbeidet og ventet, og det beste var at akkurat da vi var ferdige med utdannelsen, giftet min bror seg, og Keerthis far var svært imponert over bryllupet deres. Da han så deres gode eksempel, gikk han med på at vi kunne gifte oss, og på den måten hedret vi våre foreldre og fikk også vår vielse riktig arrangert.»

Rennie sier at hans erfaring med Keerthi er et godt eksempel på hvordan forståelsen av ekteskap i Kirken blir mer utbredt. «Da jeg ble medlem av Kirken, var det stort hvis et medlem giftet seg med et medlem,» sier han. «Og hvis de reiste til templet, var det enda større. Men nå forstår vi hvordan vi kan bli gift innen Kirken. Vi passer på at vi er forberedt til templet. Templet er nøkkelen.»

Når man kommer inn i leiligheten til Venkat og Lynda Dunna fra Hyderabad 4. gren, er det rikelig med tegn på at disse nygifte setter stor pris på hverandre. Et håndlaget fødselsdagsbanner fra ham til henne henger på veggen. Et album med bryllupsbildene deres ligger på bordet ved sofaen. Mens de snakker, legger han armen rundt henne, og hun smiler så ofte at det er smittsomt.

De beskriver hvordan de traff hverandre på aktiviteter i Kirkens regi og hvor glad Lyndas mor var da de forlovet seg, for hun kjente Venkat fra kirken. Men det var ett problem. Venkat hadde en eldre bror som var ugift, og i India holder fremdeles noen fast på tradisjonen med at eldre søsken skulle gifte seg før yngre. Hans foreldre, som er vennlig innstilt overfor Kirken, men ikke medlemmer, var også i ferd med å bygge hus og ønsket ikke et bryllup før huset var ferdig. «Mine foreldre ønsket ikke å si nei, men de ønsket at vi skulle vente mange måneder, kanskje et år,» minnes Venkat.

«Det som hjalp oss, var Ånden,» fortsetter han. «Jeg følte meg tilskyndet til å fortelle alle at Lynda og jeg begge arbeidet, så vi ville hjelpe til med alt, men at det var viktig å gifte seg så snart som mulig, og at det var viktig å begynne med å reise til templet. Vi tenkte bare hele tiden: ”Herren vil hjelpe oss,” og det gjorde han.»

En ny siste-dagers-hellig kirkebygning ble åpnet akkurat tidsnok til at de kunne ha vielsen og mottakelsen der, og deretter reiste de straks for å bli beseglet i Hong Kong Kina tempel. «Vi var syv som reiste til templet sammen,» sier Lynda. «Samme dag som Venkat og jeg ble beseglet, ble min mor, min søster og jeg beseglet til min avdøde far. Det var på alle måter en herlig dag.»

Venkat, som nå er grenspresident, sier at ett av hans største ønsker er å se et tempel i India en dag. «Det vil være en stor velsignelse,» sier han. «Det vil hjelpe oss å bygge opp Sion der vi er.»

Historien til Barat og Ishla Powell fra Chennai 2. gren begynner faktisk med Barats foreldre, Sathiadhas Powell og Suriya Kumari, som giftet seg i 1981 og ble medlemmer av Kirken i 1991. I 1993 ble Sathiadhas kalt til grenspresident. Etter at de i mange år hadde spart og foreberedt seg, og før Hong Kong tempel ble innviet, reiste de til Manila Filippinene tempel for å bli beseglet.

Etter hvert som familien vokste og fikk mer erfaring i evangeliet, lærte de sine to sønner om hvor viktig det var å reise til templet. (Deres yngste sønn er for tiden på misjon.) Ekteparet Powell ble begeistret da deres eldste sønn, Barat, forlovet seg og tempelekteskap straks inngikk i planen. Ishla, hans forlovede, var nytt medlem av Kirken. «Helt fra første dag jeg møtte misjonærene, visste jeg at evangeliet var sant, og jeg elsket det,» sier hun. Hun ble godt kjent med den nåværende grenspresidentens familie, familien Isaac, som var blitt introdusert til Kirken av ekteparet Powell.

Da hun ble døpt, hadde Barat fire måneder igjen av sin misjon. «Isaacs sa stadig at han ville være den rette for meg, men jeg ønsket å utsette ekteskap og selv reise på misjon,» sier Ishla. Selv om grenspresidenten og misjonspresidenten godkjente hennes misjonssøknad, forklarer Ishla: «Plutselig og uventet forandret jeg fullstendig mening. Jeg ønsket å be om å bli gift.»

Da han kom hjem fra sin misjon, ble Barat overrasket da flere personer fortalte ham at Ishla ville være den rette for ham. Kort tid etterpå møtte de hverandre kort i bryllupet til president Isaacs datter, men de snakket ikke stort sammen. Det indiske samfunn er nokså formelt når det gjelder at menn og kvinner skal bli kjent med hverandre, og både Barat og Ishla ønsket å oppføre seg riktig.

Tre uker senere ba Ishla og lurte på hva hun skulle gjøre, og det samme gjorde Barat. «Herren viste meg på så mange måter at Barat var den rette,» sier Ishla. «Men jeg var svært tilbakeholden. Jeg ba: ”Herre, hvis dette er riktig, så vis meg hvordan jeg kan snakke med ham.“»

Barat sier: «Jeg hadde snakket med flere personer om henne, og ingen hadde annet enn godt å si. Plutselig tenkte jeg: ”Jeg må snakke med henne med en gang,” men jeg visste ikke hvordan. Jeg ringte til president Isaacs søster og spurte om hun trodde det var i orden å ringe.»

Ishla fortsetter: «Mens jeg ba, ringte grenspresidentens søster og sa: ”Barat ønsker å snakke med deg. Kan jeg gi ham ditt telefonnummer?”» En halv time senere snakket de sammen. Barat sier: «Det var som om vi hadde kjent hverandre i mange år.»

Ishla hadde lært om tempelekteskap i Institutt og visste at hun ikke ville gå med på noe dårligere. Barat følte det på samme måte. Men de måtte spare penger for å reise til templet, og det betydde at mange venner og familiemedlemmer, bl.a. Barats mor og far, ikke ville ha nok penger til å reise sammen med dem.

«Det er langt dit, og reisen er svært kostbar, men vi var alle enige om at de skulle reise,» minnes Sathiadhas. «Vi fortalte dem at vi ville feire sammen med dem ved den borgerlige seremonien før de reiste, og vi ba dem ta mange bilder etter at de var blitt beseglet. Så ville vi ha en feiring igjen når de kom tilbake.

«Vi underviser den yngre generasjonen om hvor viktig templet er,» forklarer Sathiadhas. «Vi oppmuntrer alle til å reise til templet, og vi ønsket at våre barn skulle reise dit også.» Han sier han er spesielt fornøyd med måten som Barat og Ishla respekterte sine foreldre, sitt folks skikker og sin egen handlefrihet på.

«I India snakker folk om ”arrangerte ekteskap” og ”kjærlighetsekteskap”,» sier Barat. «Vi føler at vi har begge deler.» Egentlig foretrekker Barat og Ishla å kalle sitt ekteskap et «veiledet ekteskap». «Vi ble bragt sammen av våre familier og venner, men også av Ånden,» sier han. «Vi håper Ånden alltid vil lede vårt ekteskap.»