Utvikling til kunnskap

Da jeg var 14, kom noen siste-dagers-hellige misjonærer til oss og underviste min mor og meg. Snart oppfordret de oss til å bli døpt. Mor avslo, men jeg sa ja. Når jeg tenker tilbake, vet jeg ikke om jeg var omvendt. Jeg tror at jeg, i likhet med mange tenåringer, ganske enkelt ville gjøre noe som var annerledes enn det vanlige.

Det neste året gikk jeg alene til kirken. Jeg følte egentlig ikke at jeg passet inn der, og jeg forsto ikke mye av det som ble forkynt. Men jeg var aktiv. Året etter bodde jeg borte og gikk på en videregående skole som Kirken eide i Mexico City. Selv om jeg hadde likt den videregående skolen under mitt første besøk og hadde arbeidet hardt for å komme inn der (og for å overtale mine foreldre til å la meg dra dit), fant jeg fort ut at det ikke var lett å være på egen hånd. Jeg hadde fremdeles ikke noe vitnesbyrd. Jeg forsto ikke virkelig hvem Joseph Smith var eller hva Mormons bok lærte oss. Mer enn noensinne følte jeg at jeg ikke passet inn.

Jeg fortalte naturligvis ikke dette til mine foreldre. Jeg hadde brukt mye tid på å overtale dem til å la meg begynne på denne skolen. Hvordan kunne jeg innrømme at dette kanskje ikke var stedet for meg likevel? På grunn av min stolthet strevde jeg bare i stillhet.

Min vanskelige situasjon ble verre da jeg fikk vite at mine foreldre skulle skilles. Jeg følte det som hele min verden raste sammen.

Da var det at biskopen trakk meg til side og spurte hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte ham om all min frustasjon og sorg. «Jeg føler det som jeg faktisk ikke vet noe lenger,» sa jeg.

Denne gode biskopen begynte å undervise meg i evangeliet. Vi startet med hvordan vi virkelig kan kommunisere med vår himmelske Fader. Etter hvert snakket vi om forsoningen. Han underviste meg i evangeliets sannheter, og for første gang følte jeg at jeg hadde et vitnesbyrd. Jeg var glad jeg hadde noe å holde meg fast til i den urolige perioden. Selv om jeg følte meg maktesløs når det gjaldt å hjelpe familien, klarte jeg å føle meg lykkelig over å være nær min himmelske Fader. Jeg visste at han kjente meg, og det forandret alt.

Kanskje det er vanlig at nye medlemmer av Kirken føler som jeg gjorde, at man ikke passer inn. Det jeg har lært, er at det ikke spiller noen rolle om man ikke forstår alt i evangeliet straks. Det som er viktig, er at du forstår ditt forhold til vår himmelske Fader og at han har en hensikt og plan for ditt liv. Det er viktig at du forstår at Frelseren sonet for dine synder, og at han forstår deg fullkomment, også om ingen andre gjør det. Straks jeg forsto disse læresetningene, falt andre ting på plass.

Takket være biskopens kjærlighet og tålmodige undervisning ble den videregående skole en positiv periode i livet mitt. Å gå på Kirkens skole endret mitt syn på hvem jeg var og hva mitt liv kunne bli. Da jeg var ferdig med skolen, ble jeg værende i Mexico City. Det første jeg gjorde straks jeg hadde funnet et sted å bo, var å finne den lokale menighet, så jeg kunne fortsette å ha et tilfluktssted, et sted der jeg kunne vokse i evangeliet.

Kort tid etterpå var jeg på misjon på Tempel Square i Salt Lake City. Jeg fant stor glede i å fortelle andre om sannhetene som hadde gitt meg et solid grunnlag i en ellers urolig periode i livet.

Jeg er takknemlig for å være medlem av Kirken. Jeg vet at vår himmelske Fader er oppmerksom på hver enkelt av oss og at han har en plan for vårt liv. Det har vært en stor velsignelse å se ham utfolde sin plan for meg.