Led meg, før meg

Da jeg var 10 år gammel, flyttet min familie fra Danmark til Canada. Da vi hadde bodd der bare en liten stund, inviterte to søstre som bodde på den andre siden av gaten for vårt nye hjem, meg og min 12 år gamle bror, Poul, med på en busstur for å se byen.

Poul og jeg ble henrykt. Mor var ikke så sikker på dette, men til slutt ga hun etter. Mor ga de to pikene penger til bussturen. Hun ba dem passe på oss, for min bror og jeg snakket ikke engelsk ennå. Pikene lovet at de skulle passe godt på oss.

Vi gikk på bussen og startet turen. Etter en stund stoppet bussen, og pikene ga tegn til at vi skulle gå av. Vi fulgte dem da vi alle begynte å vandre rundt i byen.

Så plutselig begynte de to pikene å løpe i forskjellige retninger! Vi prøvde å følge dem, men de forsvant rundt ukjente hjørner. Først trodde vi at de bare spilte oss et puss og at de snart ville komme tilbake. Men etter en stund skjønte vi at vi hadde gått oss bort og måtte klare oss selv.

«Skal vi spørre noen om veien?» spurte jeg Poul.

«Vi kan ikke snakke engelsk, og vi vet ikke adressen vår,» svarte han.

«La oss ringe til mor,» foreslo jeg og pekte på en telefonkiosk i nærheten.

«Vi har ikke penger, og vi kan ikke telefonnummeret vårt,» sa Poul.

Jeg begynte å gråte. Poul la armen sin rundt meg. «Vær rolig, Anne-Mette. La oss be.»

Vi stilte oss tett sammen og ba vår himmelske Fader hjelpe oss å finne veien hjem.

Etter bønnen pekte Poul på en gate. «Jeg føler at vi må gå denne veien,» sa han.

Jeg begynte å gråte igjen. Hvordan kunne han vite hvilken vei vi skulle gå?

Poul trøstet meg igjen. «Du må tro på at vi vil bli veiledet,» sa han.

Da han sa det, følte jeg fred og ro. Jeg tenkte at jeg måtte ha tro og la min bror lede meg.

Da vi hadde gått en lang stund, kom vi til en dam. «Husker du denne dammen?» spurte Poul. «Vi kjørte forbi den på vei fra flyplassen til vårt nye hjem!»

Jeg følte meg bedre da jeg hørte den begeistrete stemmen hans. Vi satte oss ned ved dammen og ba igjen.

Plutselig så Poul noe langt borte. «Ser du det?» ropte han. Han kom seg på bena og begynte å løpe, og jeg spratt opp og fulgte ham.

«Hva ser du?» ropte jeg.

«Det er Laundromat-skiltet i nærheten av huset vårt!»

Vi fulgte skiltet til gaten vår, og snart kunne vi se mor som sto utenfor huset vårt. Vi løp bort til henne og omfavnet henne.

Da vi gikk inn, sa mor: «Da jeg så de to pikene komme hjem, gikk jeg over for å spørre hvor dere var. Deres mor var ikke særlig hyggelig. Hun sa at vi er utlendinger og burde reise tilbake dit vi kom fra.»

Mor la armene rundt oss begge. «Jeg vil dere skal vite at ikke alle her føler det slik. Vi vil treffe mange mennesker som vil ønske oss velkommen og være venner med oss. De pikene lot dere være igjen alene i dag, men jeg er glad dere husket at vår himmelske Fader aldri vil la dere bli igjen alene.»

Så knelte vi ned og takket vår himmelske Fader for at han hadde ledet oss trygt hjem.