En ny gutt

Det var vanskelig å føle at jeg hørte til der. Familien min hadde nylig flyttet til en helt annen kant av landet. Menigheten vi flyttet inn i, hadde en stor ungdomsgruppe, men dette var første gang jeg var den «nye gutten». Det verste var at jeg måtte gå på en ny skole, og tanken dukket straks opp: «Hvem skal jeg sitte sammen med når vi skal spise?» Kanskje jeg kom til å se noen fra kirken, men jeg ville ikke trenge meg inn ved andres bord, spesielt siden jeg ikke engang visste om de ønsket å ha meg der!

Den første dagen på skolen syntes aldri å ta slutt. Endelig ringte det ut ved lunsjtid. Da jeg langsomt gikk inn i spisesalen, ba jeg min himmelske Fader hjelpe meg å finne noen jeg kjente. Jeg så meg rundt for å se om jeg dro kjensel på noen. Ingen. Jeg banet meg vei til et bord lengst unna i matsalen og spiste maten min.

Senere på dagen, i matematikktimen, fikk jeg øye på et kjent ansikt. Jeg hadde sett David i Seminar om morgenen. Han ba om å få se timeplanen min og oppdaget at vi hadde samme spisepause. «Hei, hvor var du da vi spiste i dag?» sa han.

«Jeg spiste helt i den andre enden av salen,» svarte jeg.

«I morgen kommer du og setter deg sammen med meg,» sa han.

Jeg er takknemlig for en kjærlig himmelsk Fader som kjenner alle våre behov og besvarer alle våre bønner. Jeg er også takknemlig for en som var villig til å rekke ut en vennskapshånd. Noe så enkelt som en innbydelse kan være hele forskjellen.