Ting vil ordne seg

Jeg hadde to venner på min alder som også var aktive i Kirken. De var brødre, og vi vokste opp sammen. Men jeg så dem bare på søndager, for vi bodde ca. 25 kilometer fra hverandre. Vi så hverandre under prestedømsmøtet og Unge menns aktiviteter. Selv om vi så hverandre bare en gang i uken, hjalp dette gode vennskapet oss alle tre å holde oss aktive i Kirken.

Senere la jeg merke til at mange av de eldre ungdommene ble mindre aktive i Kirken, og jeg hadde en absolutt frykt for at jeg en dag kunne miste mitt vitnesbyrd. Det var så få unge i Kirken i Tyskland på den tiden at når de ble mindre aktive, var det merkbart. Det var skremmende for mine foreldre. De hadde gitt avkall på alt for å oppdra sine barn der det var religionsfrihet, og nå tenkte de: «Hva kan vi gjøre så vi ikke skal miste Erich?»

En dag da jeg var omkring 14 år gammel, kjørte familien hjem fra kirken. Vi hadde igjen lagt merke til at noen av de unge hadde vendt Kirken ryggen. Jeg sa til mine foreldre: «Jeg ønsker at dere skal dra meg til kirken til jeg er 21 år gammel, da vil jeg ta vare på meg selv!» Jeg sa virkelig det til dem, og mor gjentok det ofte for meg.

Denne bekymringen forklarer hvorfor mine foreldre tok en beslutning da jeg var omkring 10 år gammel og gikk på barneskolen. I Tyskland tar man fatt på høyere utdannelse i ung alder. Mine foreldre besluttet å ikke la meg ta fatt på høyere utdannelse, for de hadde sett mange ungdommer forlate Kirken mens de gikk på disse skolene på den tiden. De sa: «Du kan gå hvor som helst, men ikke på gymnaset [forberedelse til universitet], for vi ønsker ikke å miste deg til verden!»

Denne beslutningen innebar at jeg fikk en grunnleggende utdannelse og senere yrkesutdannelse. For meg betydde det en grad innen næringsvirksomhet. Dette begrenset mange av mine yrkesmessige muligheter. Jeg fullførte utdannelsen da jeg var 18 år gammel, og ble kalt til å virke som misjonær i München i Tyskland. Jeg elsket å være misjonær.

Da jeg hadde fullført misjonen, hadde jeg ikke mange karrieremuligheter. Jeg hadde fullført min utdannelse. To år etter misjonen giftet jeg meg med min hustru, Christiane, og det var ingen mulighet for meg å få en universitetsutdannelse. Det var en tid jeg var lei for mine foreldres avgjørelse fordi jeg følte meg så begrenset.

Så slo det meg: «Hva enn mine foreldre gjorde, var det for å beskytte meg. De gjorde det av kjærlighet, og det vil ikkevære en ulempe for meg.» Selv om det til tider syntes å være en ulempe i verdslig forstand, forsto jeg nå at det aldri ville være en virkelig ulempe. Jeg bestemte meg for å begynne i forsikringsbransjen, og senere fikk jeg en overordnet stilling i firmaet der jeg arbeidet.

En utfordring for meg var at jeg alltid hadde ønsket å bli lærer, og man kan ikke være lærer i Tyskland uten universitetsutdannelse. Men til slutt ble jeg lærer – religionslærer. Jeg ble lærer for Kirkens skoleverk. Og man kan si at det er det jeg er nå – lærer. Så jeg fikk et vitnesbyrd om at det er lønnsomt å lytte til sine foreldre, følge deres råd og stole på at de er glad i deg, ber for deg og vet hva som er best for deg. Ønsket om å holde meg aktiv i Kirken var så sterkt fra min side, og ønsket om å beskytte meg var så sterkt fra mine foreldres side at alt dette ble til mitt beste.

Noe annet som bidro til å holde meg sterk som ung, var Seminar-programmet, som ble innført i Tyskland i 1972, da jeg var 14 år gammel. Det hadde stor påvirkning på mitt liv. Jeg husker fremdeles min Seminar-lærer. Hun gjorde sterkt inntrykk på meg og påvirket meg på en positiv måte.

På grunn av Seminar og mitt personlige skriftstudium som ung lærte jeg å bli glad i Skriftene. Mitt studium styrket mitt vitnesbyrd, og jeg har aldri mistet kjærligheten til Seminar- og Institutt-klasser. Jeg underviste i en av de første morgen-Seminar-klassene i Tyskland. Det var en flott klasse. De unge elsket den og kom hver morgen. Noen av dem måtte reise langt. Av den gruppen reiste alle de unge mennene på misjon, og nesten alle disse unge menn og kvinner har holdt seg aktive i Kirken.

Når jeg tenker over hvordan jeg fikk mitt vitnesbyrd og hva som øvet sterkest innflytelse på meg, kan jeg virkelig si at det var Seminar- og Institutt-klassene jeg gikk i. Det var å lære om evangeliets prinsipper og læresetninger fra Skriftene, sammen med en gruppe venner, av en lærer vi beundret.

Noe av det beste vi kan gjøre når vi studerer Skriftene, er å anvende dem på oss selv. Ofte pleide lærerne våre å si: «Når dere leser dette skriftstedet, prøv å sette inn deres eget navn.» Jeg oppdaget at jeg kunne lese i Skriftene som om jeg var Nephi eller Helaman eller Moroni. Det forandret hele situasjonen for meg når jeg leste Skriftene. Det var som en drøm. Plutselig kunne jeg se meg selv i samme situasjon som dem jeg leste om.

Skriftene hjalp meg å forstå at tro er noe virkelig. Det er ikke bare å kjenne til det som står i Skriftene på teoretisk vis. Men tro lar oss forstå at Herren virkelig er der for oss. Dette er noe jeg tilegnet meg i min tid i Seminar som ung. Jeg har en sikker tro på at hvis Herren gir oss et oppdrag, kan vi «gå og gjøre» det (1. Nephi 3:7), og han vil sørge for det vi trenger for å utføre dette oppdraget.

Et skriftsted som virkelig hjalp meg da jeg var ung, er Josva 1:6-9. Der kan vi lese: «Vær frimodig og sterk! … så du legger vinn på å gjøre etter hele … loven … Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre, så du kan gå klokt frem i alt det du tar deg fore.»

Som ung tenkte jeg: «Når jeg får et oppdrag fra Herren, skal jeg ikke vende meg til høyre eller venstre.» Dette førte til noen gode erfaringer. Eksempelvis måtte jeg dra til et møte i Kirken mens jeg var lærling, men jeg hadde en arbeidsoppgave i forbindelse med posten. Normalt pleide denne oppgaven å ta meg og de andre lærlingene så mye som en time etter vanlig arbeidstid. Men jeg måtte reise til Hamburg med tog kl. 17.30 for å komme til møtet i Kirken. Jeg fortalte de andre om mitt dilemma, og de sa: «Lykke til. Det går bare ikke.»

Jeg sa: «Det vil det, for dette er et viktig møte.» De trakk på skuldrene og sa spydig: «Sikkert – du og din tro. Du tror at alt vil ordne seg bare fordi du er religiøs. Det betyr at vi må bli ferdige med posten før ti minutter på fem. Det har aldri hendt.» Jeg sa: «Vel, vi får se hva som skjer. Men jeg må være i Hamburg til riktig tid i kveld.»

Tro det eller ei, for første og eneste gang på tre år var alt ferdig den dagen klokken ti på fem, og jeg rakk toget. Dette gjorde inntrykk på de andre lærlingene og ga meg anledning til å snakke litt om evangeliet med dem.

Jeg tror fullt og fast at når Herren gir oss et oppdrag, vil alt ordne seg på en eller annen måte hvis vi ikke vender oss «til høyre eller til venstre». Jeg visste ikke at vi ville bli tidlig ferdige med posten den dagen. Dere vil ikke alltid vite slike ting på forhånd. Dere kan ikke fortelle Herren hvordan det skulle foregå, men med tro og tillit til ham vil det ofte ordne seg greit.

Mitt skriftstudium og mine foreldres eksempel ga meg noe svært viktig, selv da jeg var ung. Sammen hjalp de meg å utvikle stor tro på at Herren ville hjelpe og velsigne meg i mitt daglige liv.