Trofaste venner

En av de store æresbevisninger Frelseren kan gi oss, er å kalle oss «venner». Vi vet at han elsker alle sin himmelske Faders barn med en fullkommen kjærlighet. Han reserverer likevel denne spesielle tittelen for dem som har vært trofaste i sin tjeneste for ham. Du husker ordene i Lære og pakter kapittel 84: «Og videre sier jeg dere, mine venner, for fra nå av skal jeg kalle dere venner, det er nødvendig at jeg gir dere denne befaling, så dere blir lik mine venner i de dager da jeg var hos dem og gikk omkring og forkynte evangeliet i min kraft» (L&p 84:77).

Vi blir hans venner når vi betjener andre for ham. Han er det fullkomne eksempel på hva slags venn vi skal være. Han ønsker bare det beste for sin himmelske Faders barn. Deres lykke er hans lykke. Han føler deres sorg som sin egen fordi han har betalt prisen for alle deres synder, påtatt seg alle deres skrøpeligheter, båret alle deres bekymringer og følt alle deres lengsler. Hans motiver er rene. Han søker ikke anerkjennelse for seg selv, men å gi sin himmelske Fader all ære. Den fullkomne venn, Jesus Kristus, er fullstendig uselvisk når han tilbyr andre lykke.

Alle vi som har inngått dåpspakten, har lovet å følge hans eksempel og bære hverandres byrder slik han ville gjøre det (se Mosiah 18:8).

De neste dagene vil du få mange anledninger til å være en venn for ham. Det kan være mens du går på en støvete vei. Det kan være når du setter deg ned i en togkupé. Det kan være når du ser etter en plass å sette deg på i kirken. Hvis du ser etter, vil du se noen som bærer en tung byrde. Det kan være en byrde av sorg eller ensomhet eller bitterhet. Du kan bare se den hvis du har bedt om at Ånden vil gi deg øyne til å se inn i hjerter og har lovet å løfte de hengende hender.

Svaret på bønnen kan være ansiktet til en gammel venn, en du ikke har sett på mange år, men hvis behov plutselig trenger inn i ditt sinn og hjerte, og du føler det som om de er dine egne. Jeg har opplevd dette. Gamle venner har kontaktet meg over lange avstander og etter mange år, og har gitt meg oppmuntring når bare Gud kunne ha fortalt dem om min byrde.

Guds levende profeter har bedt oss være trofaste venner for dem som kommer inn i Kirken som konvertitter, og gå ut og redde dem som har drevet bort. Vi kan gjøre det, og vi vil gjøre det hvis vi alltid minnes Frelseren. Når vi går inn for å hjelpe og løfte bort en byrde, går han sammen med oss. Han vil føre oss til mennesker i nød. Han vil velsigne oss så vi føler det de føler. Når vi fortsetter å anstrenge oss for å hjelpe dem, vil vi i stadig større grad bli i stand til å føle hans kjærlighet til dem. Det vil gi oss mot og styrke til trofast å strekke ut en hjelpende hånd igjen og igjen.

Og både nå og i all evighet vil vi føle gleden ved å bli ønsket velkommen blant hans trofaste venner. Jeg ber om denne velsignelsen for oss alle og for dem vi vil betjene.