Redd Kathy

I januar 1976 fikk jeg en telefon fra en venn som var sosialarbeider. Han spurte om min hustru og jeg var villige til å ta imot et fosterbarn. På det tidspunktet hadde vi to små barn selv, men vi gikk med på å åpne vårt hjem for 17 år gamle Kathy.

Kort tid etter at Kathy var kommet til oss, spurte hun om hun kunne gå i kirken sammen med oss. Naturligvis sa vi ja, og snart gikk Kathy regelmessig i kirken. Mange av Kathys venner fra hennes tidligere kirkesamfunn, la merke til hennes fravær, og da de fant ut at hun gikk i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, likte de det ikke.

En dag etter skoletid fortalte Kathy oss at hennes tidligere kirke planla å arrangere en «Redd Kathy»-kveld for ungdommen. Kathy spurte om jeg ville følge henne til dette møtet og hjelpe henne å forsvare Kirken. Jeg gikk nølende med på det, for jeg visste at selv om jeg ikke ønsket å krangle med hennes venner om læremessige forskjeller, så visste jeg at hun ikke visste nok om Kirken til å kunne forsvare den. Jeg bestemte meg for å ta med en annen gjest, Richard Jones, som nettopp var kommet hjem fra misjon.

Den dagen «Redd Kathy»-kvelden skulle arrangeres, fastet og ba vi alle. Jeg ba om at Ånden ville være tilstede under møtet og at det ikke ville bli noen ordstrid.

Da vi kom til kirken om kvelden, merket vi noe uvilje, men ungdomspresten ønsket oss varmt velkommen og ba oss fortelle gruppen om Kirken og vår tro. Da Richard gjennomgikk det som da var den første misjonærdiskusjonen, og fortalte om gjenopprettelsen, lyttet de omkring 15 ungdommene i rommet oppmerksomt. Selv ungdomspresten ble fengslet.

Deretter tilbragte vi resten av kvelden med å besvare spørsmål, og vi hadde en herlig samtale om evangeliet. Uviljen vi hadde merket til å begynne med, avtok etter hvert som vi rolig forklarte vår tro. Begge sider viste respekt for hverandre. Den hellige ånd fylte rommet da vi bar vårt vitnesbyrd og besvarte spørsmål.

Etterpå takket presten oss for at vi hadde kommet. Da vi skulle til å gå, reiste en ung kvinne seg og sa hun ønsket å fortelle oss noe. Hun sa at før vi kom, trodde hun ikke mormoner var kristne, men nå trodde hun at vi kunne ha vært bedre kristne enn henne.

Vi kunne ikke ha journalført en bedre avslutning på vårt møte. Jeg vet at det aldri ville ha gått så bra hvis vi ikke hadde fastet og bedt, tryglet om at Ånden ville være tilstede og bønnfalt Herren om at det ikke måtte bli noen ordstrid. Bare når Den hellige ånd er tilstede, kan vi dele evangeliets budskap effektivt med andre.