Han kan helbrede alle sår

Det hendte 16. desember 1991 – vår åttende bryllupsdag. Den dagen døde vår første sønn som følge av noe barnepiken gjorde. Han var bare to og en halv måned gammel.

De neste månedene og årene ble formørket av sorg, sinne, skuffelse og håpløshet. Den uroen som kom over meg, er ubeskrivelig. Ikke noe av det som folk sa eller gjorde, lettet min smerte.

Jeg leste mange bøker og skriftsteder, men ingen besvarte mitt rop om svar. 

Jeg fikk den sjeldne anledning å rådføre meg med eldste James E. Faust (1920–2007), som da tilhørte De tolv apostlers quorum, fordi han var en venn av mine foreldre. (Han møtte min mor, Flavia, og hennes familie da han var på misjon i Brasil.) Jeg var sikker på at eldste Faust ville være i stand til å trøste meg.

Jeg stilte mange spørsmål mens han lyttet tålmodig. Eldste Faust innrømmet at det jeg hadde opplevd, virkelig var smertefullt og ytterst vanskelig. Han gjennomgikk flere skriftsteder med meg og snakket om nødvendigheten av å arbeide meg gjennom sorgen og så fullstendig overgi meg til Herrens vilje for å bli gjenforenet med min sønn. Han sa: «Sylvia, dette handler om deg nå. Jeg forstår at du er bekymret for din sønn, men du skulle egentlig være bekymret for deg selv og for hvordan du skal bygge opp igjen ditt liv. Det blir ikke lett, men du kan lege ditt hjerte gjennom Jesu Kristi forsoning.» 

Deretter ga han meg en velsignelse for at jeg skulle bli i stand til å forstå Jesu Kristi vitale rolle i vårt liv og la ham være kilden til den styrke jeg trengte.

Jeg var fremdeles nedslått da jeg gikk derfra. Hans råd syntes så enkelt og likevel så uoppnåelig. Min mor følte seg også hjelpeløs, for ikke noe av det hun sa til meg, syntes å hjelpe. Jeg husker at hun sa: «Vær så snill å ha tro på og sett ditt håp til vår Frelser, og la tiden helbrede dine sår.»

I min persolige reise for igjen å oppleve glede, bestemte jeg meg for å legge meg på sinne det rådet jeg hadde fått, og finne ut hva det egentlig betydde å sette min lit til Frelseren. Situasjonen forandret seg ikke straks. Men dag for dag og år for år, ved hjelp av bønn og et voksende vitnesbyrd, kom jeg til å vite uten noen tvil at Frelseren kan helbrede våre sår. 

Jeg innser at ikke alle kan få anledning til å snakke med en apostel, slik jeg gjorde. Men alle kan få -- og får virkelig -- anledning til åkjenne Frelseren og til å kaste sine byrder på ham. Ja, Jesu Kristi tilstedeværelse i vårt liv kan lindre enhver smerte.

Jeg vet at å ha Herren i vårt liv kan gi oss glede. Han er vår venn, vår lærer og et eksempel på en som holder ut til enden. Han utholdt virkelig alt, og han kjenner vår lidelse (se Alma 7:11-12). Hans forsoning har bevirket det mirakel å sette sammen brutte biter igjen i dette liv som forberedelse til det neste.

Jeg vil alltid være takknemlig for eldste Fausts og min mors ord. De hjalp meg å forstå at uansett hvilke vanskeligheter jeg har, er Jesus Kristus den eneste konstante kilde til støtte og håp som jeg har.