Vi glemmer oss selv på Sicilia

«Mitt navn er Omar Interdonato», begynte e-posten. «Jeg er sønn av Fiorella Italia. Jeg håper du fortsatt husker hennes dåp.»

30 år tidligere hadde min misjonærledsager og jeg blitt sendt til øya Sicilia, der vi virket i Siracusa, en vakker by ved Middelhavs-kysten. På søndager kom vi sammen med noen få siste-dagers-hellige i området i en gammel villa, der vi hadde nadverdsmøte i dagligstuen.

Misjonærarbeidet var tungt, og vi hadde få dåpshandlinger. Seksten heltidsmisjonærer virket i byen, som var blitt oppsøkt med traktater gang på gang. Men da min ledsager og jeg studerte et kart over byen en dag, la vi merke til en liten landsby noen få kilometer fra vår leilighet i utkanten av byen.

Vi gikk over markene til denne landsbyen, knelte ved kanten av et høydedrag med utsikt over en dal og åpnet vårt hjerte og vår sjel for Gud. Så begynte vi å gå fra dør til dør i noen leiegårder som utgjorde det meste av landsbyen.

Til slutt ble vi hilst velkommen ved en dør av en kvinne i 40-årene. Hun var helt sortkledd – en tradisjon i Italia når en av ens kjære er død. Vi forandret vårt vanlige første budskap for å legge vekt på frelsesplanen. Kvinnen inviterte oss inn, og vi snakket med henne, to av hennes tenåringsdøtre og en av deres venninner. Vi fikk vite at kvinnen nylig var blitt enke og hadde fire tenåringsbarn å ta seg av. Vi viste filmen Menneskets søken etter lykke og ble invitert tilbake neste uke.

Moren og hennes eldste sønn og to tenåringsdøtre, deres bestemor og deres venninne ble til slutt døpt. Etter misjonen holdt jeg kontakten med familien, men inntil jeg mottok e-posten, hadde jeg lurt på hva som var skjedd med Fiorella, døtrenes unge venninne.

«Min mor har vært trofast mot evangeliet hele sitt liv, og i 1983 giftet hun seg med et trofast medlem av Kirken fra Messina gren og ble beseglet i templet,» skrev hennes sønn. «Jeg ble født i 1984 og min søster, Veronica, i 1987. Vi er alle aktive i Kirken. Jeg var på misjon i Italia Roma misjon fra 2005 til 2007 og håpet å gjøre gjengjeld overfor Herren for det harde arbeidet til to misjonærer som bestemte seg for å forkynne evangeliet i den lille byen Floridia!»

Noen ganger i løpet av misjonen undret jeg om de to årene jeg ofret var verdt det. Men hvor stor er ikke min glede (se L&p 18:15–16) over å få vite at Fiorellas liv for evig ble forandret fordi min ledsager og jeg valgte å stå på og glemme oss selv i tjeneste for andre på øya Sicilia.