Del tillitsfullt evangeliet med andre

Som i alle ting, kan vi se hen til Frelseren som vårt forbilde. Han møtte en enorm fiendtlighet helt fra starten av sitt virke. Da han begynte å forkynne i synagogene i Nasaret, ønsket noen å kaste ham utfor et stup (se Lukas 4:28-29). Men han lot seg ikke skremme. Han visste at han for det meste ville bli misforstått. Likevel forkynte han fryktløst sitt evangelium og brukte uttrykk som «dere har hørt det er sagt … , men jeg sier dere …» (Matteus 5:21–22). Han visste hva han ville si, og han sa det uten å unnskylde seg. Som Skriftene sier: «Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde» (Matteus 7:29).

Hvis vi i dag ønsker å bli respektert som vi er, må vi opptre selvsikkert – trygge i kunnskapen om hvem vi er og hva vi står for, og ikke som om vi må unnskylde oss for våre trosoppfatninger. Det betyr ikke at vi skal være arrogante eller hovmodige. Respekt for andres syn skulle alltid være et grunnleggende prinsipp for oss – det er nedlagt i våre trosartikler (se 11. trosartikkel). Men når vi opptrer som en forfulgt minoritet, eller som om vi forventer å bli misforstått eller kritisert, vil andre merke det og reagere deretter.

Jeg oppfordrer hjemvendte misjonærer til å være spesielt følsomme for dette. I to år banket dere på dører og taklet alle mulige spørsmål og innvendinger. Det kan lett bli til at dere i deres samtaler fremdeles tror at dere banker på dører. Det gjør dere ikke. Hvis dere har mulighet til å fortelle hva dere tror på, er det intet behov for å trå så varsomt at det virker som dere er unnvikende eller forventer kritikk. Apostelen Paulus sa: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet» (Romerne 1:16), og det skulle heller ingen av oss gjøre. Jeg ser frem til og setter stor pris på enhver mulighet til å bære mitt vitnesbyrd om gjenopprettelsens storartede budskap. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har fornærmet noen ved det.

En av grunnene til at dette temaet er relevant i dag, er at Kirken blir stadig sterkere. I USA er vi nå det fjerde største kirkesamfunnet. Det finnes siste-dagers-hellige overalt – i lokalsamfunn fra kyst til kyst og fra nord til syd. Selv om det er en større konsentrasjon av oss i vest, blir det stadig vanligere for mennesker rundt om i landet å kjenne en siste-dagers-hellig personlig. I tillegg er det mange av Kirkens medlemmer som har fått en fremtredende stilling i samfunnet. En nylig artikkel om Kirken i tidsskriftet Time kommenterte dette og inneholdt en rekke fotografier av fremstående siste-dagers-hellige.¹

Dette alene sørger for at Kirken vil bli stadig mer omtalt og at siste-dagers-hellige i stadig større grad vil komme opp i diskusjoner om evangeliet. Vi må være ærlige, åpne, likefrem og vinnende, vise respekt for andres synspunkter og absolutt ikke innta forsvarsposisjon når det gjelder våre egne.

Her er to forslag til hvordan vi kan delta i samtaler uten å være i forsvarsposisjon.

Kirkens medlemmer har ofte latt andre bestemme samtaleemne. Et eksempel er flergifte. Dette opphørte som offisiell praksis i Kirken i 1890. Det er nå 2010. Hvorfor snakker vi ennå om det? Det ble praktisert. Det tok slutt. Vi gikk videre. Hvis noen spør dere om polygami, skulle dere bare erkjenne at det en gang ble praktisert, men ikke nå, og at man ikke skulle forveksle polygamister med vår kirke. I en vanlig samtale skulle dere ikke kaste bort tiden med å prøve å rettferdiggjøre at polygami ble praktisert i gammeltestamentlig tid eller spekulere på hvorfor det ble praktisert en periode på 1800-tallet. Dette kan være aktuelle temaer for historikere og forskere, men jeg tror bare vi forsterker stereotypene hvis vi stadig gjør dette til et viktig samtaleemne om Kirken.

Jeg vet at disse samtalene noen ganger utløses av innslag i mediene. Dette forandrer imidlertid ingenting. I 2009 skildret en TV-serie om polygamister den hellige tempelseremonien. Denne fremstillingen vakte stor bekymring blant Kirkens medlemmer, noe som er forståelig. Vi ble alle støtt av det.

Jeg viser imidlertid til en artikkel som ble lagt ut på Kirkens nyhets-nettsted av Avdelingen for informasjon og samfunnskontakt som en reaksjon på dette. Legg merke til stemningen i den mens jeg siterer. Det er ikke noe defensivt ved den, likevel er den en reaksjon på en upassende fremstilling av en av våre helligste religiøse seremonier:

«I likhet med andre store trossamfunn befinner Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige seg noen ganger i søkelyset fra Hollywood, Broadway, TV-serier, bøker og nyhetsinnslag. Noen ganger er fremstillingen av Kirken og dens medlemmer ganske korrekt. Noen ganger er imidlertid fremstillingen feilaktig, eller den spiller på stereotyper. Nå og da er den direkte sjokkerende og usmakelig.

Slik katolikker, jøder og muslimer har visst i århundrer, er den slags oppmerksomhet uunngåelig så snart et trossamfunn blir stort eller fremtredende nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet.»

Artikkelen fortsetter med å fraråde en organisert boikott av kanalen eller tilsluttede organisasjoner, noe som aktivt ble fremmet av noen av våre medlemmer:

«Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som institusjon, oppfordrer ikke til boikott. Dette ville ha skapt nettopp den slags kontroverser som mediene elsker, og det ville bare ha gitt serien et enda større publikum… Siste-dagers-hellige skulle opptre verdig og omtenksomt.

Dette er ikke bare det som Jesus Kristus forkynte og viste oss i sitt eget liv, men gjenspeiler også styrken og modenheten blant Kirkens medlemmer i dag…

 Om Kirken lot kritikere og motstandere velge hvor dens kamper skulle utkjempes, ville den ha risikert å bli distrahert og miste fokus på den misjon den så fremgangsrikt har utført i nesten 180 år. Isteden vil Kirken selv bestemme sin egen kurs idet den fortsetter å forkynne Jesu Kristi gjengitte evangelium over hele verden.»²

Her er et annet eksempel. I 2007 produserte en uavhengig filmproducer en film om Montain Meadows Massacre. Å beskrive den som en veldig dårlig film er å si det mildt. For å si det rett ut, den var helt forferdelig – til og med Hollywood-kritikere slaktet den. Initiativtakerne gjorde alt de kunne for å provosere Kirken til å gjøre den til et stort samtaleemne. Vi ignorerte den imidlertid helt og holdent. Vi nektet å la dem fastsette dagsordenen. Filmen var en stor fiasko i kinosalen og et stort økonomisk tap for produceren. Samtidig fortsetter vi å reagere og strekke oss ut på en konstruktiv og intelligent måte til etterkommerne av dem som var innblandet i de fryktelige hendelsene ved Mountain Meadows.

Nylig har Oxford University Press utgitt en veldokumentert bok med tittelen Massacre at Mountain Meadows som bekrefter alle fakta rundt denne tragedien.

Når alt kommer til alt, er det aller viktigste ved oss og vårt vitnesbyrd at vi bygger vår tro på det Jesus Kristus forkynte, og at vi prøver å følge ham ved å leve på en måte som er akseptabel for ham og for vår himmelske Fader.

 Dette er vår grunnvoll. Det var Joseph Smiths grunnvoll. Han sa: «De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»³

Når som helst vi deltar i en samtale om Kirken, skulle vi prøve å poengtere dette. Vi følger Jesus Kristus. Vi prøver å leve slik han lærte oss. Det er grunnlaget for vår tro og vårt liv, og det er det sterkeste standpunkt vi kan innta uten å gå i forsvarsposisjon. Vi trenger ikke forsvare eller rettferdiggjøre noe når vi baserer vårt standpunkt på Guds Sønns læresetninger og gjør vårt beste for å holde hans bud.

Det er en stor velsignelse å ha Jesu Kristi lære, som er tydelig for alle som studerer Skriftene og tar imot hans læresetninger. Når vil følger hans lære, forstår vi at vi alle er Guds barn og at han elsker oss. Ved å følge Kristus vet vi hvor vi kom fra før vår fødsel, vi vet hvorfor vi er her på jorden, og vi vet hvor vi vil gå hen når vi forlater dette jordelivet. Frelsesplanen er tydelig. Den er Guds plan for sine barns evige lykke.

Gud har gitt oss bud og befalinger som vi skal rette oss etter. Dette er hans befalinger, og ingen er bemyndiget til å forandre dem unntatt ved direkte åpenbaring til Guds utvalgte profet.

Mennesker over hele verden glir lenger og lenger bort fra Herrens læresetninger og i retning av et verdslig samfunn som apostelen Paulus beskrev:

«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten» (2. Timoteus 4:3–4).

I dag er den tiden Paulus så. Stadig flere tror at det ikke finnes en Gud, en Kristus, en forløsningsplan, en forsoning, omvendelse, tilgivelse, liv etter døden, oppstandelse, evig liv eller evige familier som er beseglet til hverandre for all evighet.

Hvor tomt må ikke livet være uten velsignelsene av fylden av Jesu Kristi gjengitte evangelium. Som siste-dagers-hellige følger vi Jesus Kristus. Vi kjenner lykkens plan, den store plan for forløsning gjennom Herren Jesus Kristus. Vi kjenner Jesu Kristi læresetninger. Vi må gjøre vårt beste for å etterleve dem, nå og alltid. På Kirkens yngre generasjon hviler ansvaret for å forkynne Herrens læresetninger og vite hvordan de skal bygge opp hans kirke. Husk at dere ikke behøver å rettferdiggjøre deres trosoppfatninger. Dere trenger bare å forklare dem på en kjærlig og vennlig måte. Sannheten vinner alltid frem når sann lære blir forkynt.

Her er noen eksempler:

1. Vi følger Jesu Kristi lære om å tjene våre medmennesker. Vi hjelper medlemmer av vår kirke så vel som personer som ikke er medlemmer. Det store humanitære arbeid vi utfører over hele verden, lindrer nød og lidelse. Vi gjør alt vi kan ved å dele våre ressurser både i form av tid og penger for å dekke behovene til både medlemmer og andre, idet vi vet at «alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40).

2. Vi følger Jesu Kristi lære ved å strebe etter å holde Visdomsordet, som er en god måte å kunne nyte en sunn fysisk kropp på. Vi unngår stoffmisbruk i enhver form fordi vår kropp er bolig for vår evige ånd, og fordi vi blir lykkelige i dette liv ved å være åndelig sterke og fysisk sunne.

3. Vi følger Jesus Kristus ved å etterleve kyskhetsloven. Gud ga oss dette budet, og han har aldri opphevet eller forandret det. Denne loven er tydelig og enkel. Ingen skal ha noe seksuelt forhold utenfor de grenser som Herren har fastsatt. Dette gjelder homoseksuell adferd av ethvert slag og heteroseksuelle forhold utenfor ekteskapet. Det er en synd å bryte kyskhetsloven.

4. Vi følger Jesus Kristus ved å rette oss etter Guds ekteskapslov, som gjelder ekteskap mellom én mann og én kvinne. Dette budet har vært i kraft helt siden begynnelsen. Gud sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød» (1. Mosebok 2:24). Gud befalte Adam og Eva å være «fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere» (1. Mosebok 1:28).

   Profeter og apostler i vår tid har bekreftet denne befalingen i «Familien – En erklæring til verden», som ble utstedt i 1995:

   «Gud har befalt at formeringsevnens hellige kraft utelukkende skal brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru…

   Familien er forordnet av Gud. Ekteskap mellom mann og kvinne er helt avgjørende for hans evige plan.»⁴

5. Vi følger Jesus Kristus og forkynner evangeliets første prinsipper og alle gjenopprettelsens storartede læresetninger som vil gi Guds sønner og døtre fred, glede og lykke hvis de etterleves. Så enkelt er det.

Må Gud velsigne oss i vår søken etter lykke ved at vi kjenner og følger vår Herre Jesu Kristi læresetninger og ved at vi involverer andre i samtaler om det gjengitte evangelium uten å støte noen.