Finn et hjem i evangeliet

Da jeg vokste opp i Perth i Australia, var jeg ikke spesielt interessert i religion. Jeg ble døpt som barn i Metodistkirken, gikk på skoler drevet av forskjellige kirkesamfunn og gikk av og til sammen med min bestemor til en baptistmenighet. Tross den åndelige ustadigheten syntes bønn å være naturlig for meg, takket være min bestemor som delte sin tro med meg og lærte meg å lese i Bibelen. Jeg er takknemlig for hennes stadige innflytelse på meg fordi, tross mine verdslige interesser begynte jeg instinktivt å utvikle tro på Jesus Kristus. Når jeg tenker tilbake, forstår jeg at min himmelske Fader forberedte meg til å ta imot det gjengitte evangelium. En hendelse som forberedte meg, var en bilulykke jeg var med i da jeg var på besøk i Frankrike. Øyeblikket etter at jeg sterkt hadde følt en tilskyndelse til å feste sikkerhetsbeltet, skrenset bilen og falt brått nedover en 6 meter lang skrent. På grunn av den advarende røsten og fordi jeg fikk igjen førligheten i føtter og legger, mens andre med lignende skader ofte blir permanent lammet, begynte jeg å forstå at en guddommelig kraft langt sterkere enn min hadde kontrollen.

To år senere, da jeg igjen var i Frankrike som utvekslingsstudent, inviterte Kayla Barth, en medstudent fra California, meg frimodig med til kirken. Kaylas grenseløse begeistring for evangeliet fascinerte meg. Jeg festet meg ved hvert ord da hun forklarte frelsesplanen. Alt lød så kjent, som om jeg hadde hørt det før.

Da jeg spaserte inn i Angoulême møtehus første gangen, var det som å bli hyllet inn i et varmt teppe. Jeg hadde kommet «hjem». I klassen for Evangeliets grunnleggende lære samme dag bar misjonæren som underviste, et mektig vitnesbyrd om Det første syn. Da han forklarte hvordan Den hellige ånd vitner for oss, strømmet varme fra mitt hjerte og fylte hele kroppen. Dette mektige vitne gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, og det har båret meg gjennom prøvelser som har satt min tro på prøve.

Omtrent en måned etter at jeg første gang gikk inn i Angoulême møtehus, bestemte jeg meg for å bli døpt. Jeg var 18 og trengte ikke mine foreldres tillatelse. Men da jeg ringte til min familie i Australia og fortalte den gode nyheten, ble jeg sjokkert og skuffet over å oppdage at de hadde en negativ holdning til Kirken og satte seg imot mitt ønske om å bli døpt.

Dette føltes tungt for meg. Skulle jeg la meg døpe i strid med min families ønske, dem som jeg var så glad i? Eller skulle jeg utsette dåpen til jeg var tilbake i Australia, der det var mulighet for større motstand?

Matteus 19:29 hjalp meg å ta avgjørelsen: «Hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv!» Var jeg villig til å sette Frelseren først – også foran min familie? Svaret var ja, og 16. desember 1989 ble jeg døpt og bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Resten av oppholdet mitt i Frankrike var fylt av en fred og glede som jeg aldri tidligere hadde kjent.

Da jeg kom hjem til Perth, ønsket familien meg velkommen med åpne armer. Men mine forsøk på å dele evangeliet med dem ble møtt med kraftig motstand. De gjorde til og med avtaler med religiøse «eksperter» for meg, slik at disse kunne «opplyse» meg og hjelpe meg å se det «gale» ved min valgte kurs. Dette var en stor prøve på min tro, og etter et voldsomt angrep med anti-mormonpropaganda begynte jeg å tvile på min beslutning.

Men i mitt hjerte kunne jeg ikke benekte at det jeg hadde opplevd i Frankrike, var fra Gud, så jeg søkte Herrens ånd så den kunne styrke meg. Jeg fastet og ba hver søndag i mange uker, jeg fordypet meg i Skriftene, jeg mottok prestedømsvelsignelser til veiledning og styrke, og jeg gikk i kirken hver uke for å være sammen med de hellige. Istedenfor å dvele ved det jeg ikke forsto eller ikke visste, fokuserte jeg på det jeg visste: Jeg er et Guds barn, Jesus er Kristus, Joseph Smith gjenopprettet Herrens kirke, Mormons bok og Bibelen er Guds ord, og familier er evige. Med dette nye perspektivet begynte mitt vitnesbyrd å vokse og styrkes igjen.

Den siste utfordringen jeg møtte det året, var å gifte meg i templet uten at min familie kunne være tilstede. En ung mann jeg hadde truffet i Frankrike og som jeg hadde brevvekslet med, kom fra California for å besøke meg i tre uker. Det ble klart for oss begge at vi ønsket å gifte oss, men jeg sto overfor enda en vanskelig avgjørelse: Skal jeg gifte meg i templet for å bli beseglet for tid og all evighet, eller skal jeg gifte meg et annet sted så min familie kan ta del i seremonien?

Jeg fulgte min stavspresidents råd og giftet meg i templet i februar 1991. På den tiden var min familie dypt krenket, men siden har de forstått at Kirken er en velsignelse for meg. Etter hvert som de har sett våre barn vokse i evangeliet, har de gitt uttrykk for takknemlighet for det vi lærer dem og for den slags mennesker de blir.

Nylig uttrykte ett av mine barn takknemlighet for min beslutning om å ta imot evangeliet og oppdra en familie for Herren. Hennes oppriktighet rørte meg til tårer, fordi jeg innså at avgjørelsen om å etterleve evangeliet ikke bare hadde velsignet mitt liv, men også hennes.Jeg er min himmelske Fader evig takknemlig for de mirakler og den innflytelse som jordiske engler bevirket, og som førte meg hjem til jesu Kristi evangelium.