En vifte, en støvsuger og en tallerken småkaker

En sommer reiste vår unge familie 3200 km tvers over landet til min manns nye arbeidssted. Vi var begeistret for vår nye opplevelse, men følte oss langt hjemmefra, borte fra våre familier og alt annet vi var kjent med. Vi kom kjørende til vårt nye hjem i plaskregn, og i et forsøk på å beskytte det nye gulvteppet der losset vi av lastebilen med paraplyer over hodet og lakener under føttene. Vi visste at kraftig regnvær hadde ført til oversvømmelse i kjellere, og nervøst holdt vi øye med vår etter at alt var losset av.

Alt så ut til å være i orden den kvelden, og da våre tre små barn endelig sovnet, skyndte Greg og jeg oss å re sengen vår. Vi var begge utmattet, og det lød så godt å kunne gå til sengs. Men av en eller annen grunn følte Greg at han skulle pakke ut en kartong til.

«Vær så snill,» sa jeg, «la oss bare legge oss. Vi kan pakke ut i morgen.»

Han ristet på hodet og gikk ned i kjelleren. Øyeblikket etter hørte jeg ham skrike. I panikk løp jeg ned i kjelleren og ble møtt av en plutselig liten oversvømmelse. Vi sto der skulder ved skulder etter hvert som kaldt regnvann begynte å samle seg rundt anklene våre. Brått satte vi oss i bevegelse og begynte å dra kasse etter kasse opp den bratte trappen. Jeg følte meg fullstendig og håpløst fortapt, og tårene mine blandet seg med flomvannet på gulvet.

Jeg ringte til det eneste medlem av Kirken vi kjente i vår nye menighet, bror Lindsay Sewell, for å be ham forklare hvordan vi skulle bruke vannpumpen vår for å få bort vannet. Bror Sewell ga en rask forklaring, og så gikk jeg i gang med arbeidet igjen for å redde eiendelene våre. Ved midnatt ringte det på døren. Jeg rev opp døren og ble møtt av bror Sewell, som hadde armene fulle av en vifte, en vannsuger og en tallerken sjokoladesmåkaker.

«Høres ut som dere trenger litt hjelp,» sa han med et strålende smil. Plutselig følte jeg meg ikke så langt hjemmefra.

Hele natten ble bror Sewell værende hos oss og prøvde å få bukt med vannet. Da vann-nivået i kjelleren steg til over 30 cm, foreslo han at vi skulle ringe brannvesenet. De kom med store pumper som til slutt løste problemet.

Neste morgen kom søster Sewell og andre medlemmer av vår nye menighet med mat, skjøteledninger og flere vannsugere. Vi var overveldet over deres vennlighet. Vi klarte til slutt å redde alle våre eiendeler.

Jeg er så takknemlig for å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Uansett hvor jeg er, har jeg brødre og søstre som venter med åpne armer for å ønske min familie velkommen og hjelpe oss i nødens stund.