Hadde jeg det for travelt til å hjelpe til?

I 1997 kunngjorde vår grenspresident at grenen ville ha et tjenesteprosjekt i nabolaget rundt møtehuset vårt. Vi skulle gjøre dette for å gå sammen med medlemmer av Kirken over hele verden om å markere at det var 150 år siden Kirkens pionerer kom inn i Saltsjødalen.

Aktiviteten gikk ut på å rengjøre veier og tette hull i dem. Grenspresidenten sa at vi ville bli skitne, men at aktiviteten kunne gi oss anledning til å snakke med andre om Kirken.

Jeg hadde ikke tenkt å bli med, for min professor hadde planlagt ekstra forelesninger på samme tid som aktiviteten. Jeg mente at alle ville forstå, men så kom jeg over en brosjyre som het Tro i hvert et steg. Da jeg leste utdrag om de helliges strabaser på vandringen vestover i De forente stater, ble jeg rørt til tårer. Noen av de hellige forlot sine komfortable hjem for å reise til en ørken, usikre på hva de ville finne. Andre fortsatte videre også etter at alle andre familie-medlemmer hadde dødd underveis. Midt oppe i sykdom, lidelse, sult og fattigdom hadde de tro på at hvis de dro til Vesten, ville de bli fri for undertrykkelse.

Jeg syntes det var ille at de første hellige måtte ofre så mye, også sitt eget liv i noen tilfeller, for å se at Kirken fortsatte å gå fremover. På grunn av deres offer og tro gleder jeg meg nå over evangeliets velsignelser.

Da forsto jeg hvor lite mitt offer ville være sammenlignet med deres. Jeg ble bedt om å gi bare to timer med tjeneste og om å dele evangeliet med noen få, og så kom jeg med unnskyldninger for ikke å delta.

Jeg glemte forelesningene og deltok i aktiviteten. Jeg ble skitten, men folk kom virkelig og stilte spørsmål om Kirken. Jeg var glad for å være involvert, og siden har jeg tatt eksamen ved universitetet – selv om jeg gikk glipp av noen forelesninger.