Slåss, flykt eller ta imot slagene?

Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle gjøre den ettermiddagen i mitt 14. år. Jeg sto med ryggen mot skolens utevegg, og en bølle slo meg. Siden jeg var omringet av et halvt dusin av hans venner, bestemte jeg meg for å ta imot slagene.

Han slo til meg, og så sparket han meg. Mange ganger.

Endelig gikk han og vennene hans sin vei. Bussen min kom, og jeg gikk på. Jeg løftet ikke hodet før bussen stoppet der jeg skulle av. Selv 50 år senere undres jeg om jeg oppførte meg slik på grunn av feighet eller kristen overbærenhet.

Denne opplevelsen understreker noen forvirrende spørsmål vi står overfor som siste-dagers-hellige. Skal vi kjempe, flykte eller bare ta imot slagene når vår tro blir angrepet?

Frelserens ord er tydelige: «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til» (Matteus 5:39). Jeg har ofte lurt på om Jesus ganske enkelt brukte en metafor for å lære sine tilhengere at de ikke skulle besvare fornærmelser med blodig gjengjeld, slik som var vanlig praksis. Kanskje.

Men overvei rådet som gis i Lære og pakter.

I 1833 var Kirken gjenstand for intens forfølgelse, spesielt i Missouri. For å forsvare sitt liv bevæpnet Kirkens medlemmer seg. På dette tidspunktet åpenbarte Herren kapittel 98. I dette sa han til dem at de skulle være overbærende – innen visse grenser. De hadde rett til å forsvare seg, men hvis de lot det være, ville han belønne dem. Hvis motstanderne søkte tilgivelse, skulle de hellige tilgi «sytti ganger syv» (vers 40). Med hensyn til å kjempe skulle de først søke fred og bare ta del i kamp hvis Herren befalte det.

Tidene har forandret seg siden disse fryktelige dagene, men på noen måter angripes Kirken fremdeles. Vår lære blir generelt sett misforstått. Utilstrekkelig informertes antakelser, ulogiske beskyldninger og direkte løgner blir spredt som sannhet.

Hva skal vi gjøre? Som disipler som streber etter å «stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder» (Mosiah 18:9), må vi gjøre noe. Vi kan ikke løpe vår vei. Så skal vi kjempe eller bare ta imot slagene?

I slike saker kan vi se hen til profetene. På de siste generalkonferansene har jeg lagt merke til flere taler som forklarer Kirkens standpunkt til kontroversielle saker. Talerne refser ikke, men de kapitulerer heller ikke. Ofte søker de felles grunn med personer som er uenige med oss. De viser respekt. De prøver å forstå og bli forstått.¹

Noen ganger kan den eneste utveien være å kjempe, flykte eller ta imot slagene. Men ofte har vi en bedre valgmulighet. Vi kan vise kjærlighet, slik Jesus og hans apostler gjorde.