En evig familie

Da jeg første gang møtte Uanci Kivalu, smilte hun stort. Men da hun satte seg og ble alvorlig, undret jeg hva denne vennlige 16-åringen ville fortelle. «Min historie er om templet,» sa hun.

Uanci er fra Tonga, en øynasjon full av kneisende kokosnøtt-trær, majestetiske banantrær og kraftige baroplanter. De fleste unge jeg hadde sett på øya, så ut til å være tilfreds med livet, med like store smil som det Uanci hadde hatt et øyeblikk tidligere. Tonganske unge på hennes alder liker å danse, synge, spille kurvball og tilbringe tid med familien. De er vanligvis en glad gjeng. Men Uancis alvor var blandet med en dypere følelse som jeg ikke kunne identifisere, og det overrasket meg.

«Jeg ønsker å snakke om templet,» gjentok hun.

«I oppveksten,» begynte Uanci, «var mine brødre og min søster og jeg medlemmer av Kirken. Vi var i kirken hver søndag sammen med mor. Jeg elsket templet, og jeg elsket å dra dit sammen med de unge for å utføre dåp for de døde. Jeg følte Ånden når vi var der. Men min far ville ikke komme til kirken.»

Uancis stemme begynte å skjelve. Jeg så opp fra notatene mine og så at hun hadde tårer i øynene.

«En dag skadet min lillebror ’Alekisio hoftene sine, og det ble betennelse,» fortsatte hun. «Han ble bedre en tid. Og min far kom tilbake til kirken. Men så falt han fra igjen.»

Nå strømmet tårene nedover Uancis ansikt, og lommetørkleet jeg rakte henne ble straks gjennomvått, noe også ermene hennes ble da hun uten hell prøvde å tørke tårene.

«Min lille bror ble dårligere, og så døde han. Han var bare 12 år gammel.»

Uanci tidde stille et øyeblikk, overveldet av følelser, og jeg begynte å forstå hvorfor hun hadde vært så alvorlig. Denne unge kvinnen hadde allerede opplevd en stor tragedie. Men det var også et glimt av håp å se i øynene hennes.

«Så,» begynte hun igjen, «bestemte far seg endelig for å komme tilbake til kirken. Til å begynne med var det vanskelig for ham. Biskopen, ledere, slektninger og familie oppmuntret ham og sa at den eneste måten vår familie ville være sammen igjen på – og se min bror igjen – ville være å bli beseglet i templet.

«Vi strevde etter at min bror var død,» fortsatte Uanci. «Men mine foreldre arbeidet hardt og mottok sine ordinanser. Endelig ble vi beseglet i templet som familie 10. oktober 2008, nøyaktig et år etter at ’Alekisio døde. Biskopen var stedfortreder for min lillebror. Det er den mest ubeskrivelige følelse jeg noen gang har hatt.»

Uancis tårer var ikke sorgens tårer, men gledestårer. Hun og familien hadde vært i Herrens hus og blitt beseglet i templet, og hun visste hva det betydde. Hvis hennes familie lever verdig til sine pakter, vil de være sammen for evig.

Når jeg tenker på Uanci, tenker jeg meg at hun går over Liahona-plassen, Kirkens videregående skole i Tonga som ligger ved siden av templet. Mens hun spaserer, kikker Uanci opp på spiret med engelen Moroni, med dets gylne form som glitrer i solen. Hun har igjen tårer i øynene, men hun smiler også, for hun vet at hun vil se ʼAlekisio igjen.