Joseph Smith mottok åpenbaringen som er nedtegnet i Lære og pakter 18, for seg selv, Oliver Cowdery og David Whitmer i juni 1829, kort tid etter at Peter, Jakob og Johannes overdro Det melkisedekske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery. I begynnelsen av åpenbaringen underviste Herren Oliver Cowdery om å bygge opp Kirken. Så kalte han Oliver Cowdery og David Whitmer til å forkynne omvendelse.
Herren forklarer hvordan hans kirke skulle bygges opp
Tegn det tilhørende bildet på tavlen før leksjonen.
Bilde
kirkebygg, oversikt
Vurder å lese følgende informasjon eller dele lignende informasjon om et jordskjelv som har funnet sted i nyere tid eller nærmere der du bor:
17. oktober 1989 klokken 17.04 rammet et jordskjelv målt til 6,9 på Richters skala San Francisco-området i USA. Tusenvis av bygninger ble skadet eller ødelagt. Mange bygninger fikk sprekker i grunnmuren, og derfor ble bygningene erklært usikre.
Hvilke betenkeligheter ville du hatt med å bo i et hus med en usikker grunnmur?
Forklar at Lære og pakter 18 inneholder Herrens åpenbaring til Joseph Smith og Oliver Cowdery om hvordan de skulle bygge hans kirke på en sikker grunnvoll. I begynnelsen av denne åpenbaringen henviser Herren til det Oliver Cowdery hadde skrevet, eller med andre ord de delene av Mormons bok som Oliver hadde skrevet mens han var skriver for profeten Joseph Smith. Be en elev lese Lære og pakter 18:1-4 høyt. Be klassen se etter hvordan det som står skrevet i Mormons bok, ville bidra til å bygge opp Kirken.
Hva sa Herren var i Mormons bok? Hvordan kunne læresetningene i Mormons bok bidra til å bygge opp Kirken?
Be en elev lese Lære og pakter 18:5 høyt. Be klassen finne ut hva Frelseren lovet hvis vi ville bygge hans kirke på hans evangeliums grunnvoll.
Hva sier vers 5 at den sanne kirke skal bygges på? (Elevenes svar bør gjenspeile følgende læresetning: Den sanne kirke er bygget på Jesus Kristus og hans evangelium.)
Hva lover Herren oss når vi bygger hans kirke på hans evangeliums grunnvoll?
Herren kaller Oliver Cowdery og David Whitmer til å forkynne omvendelse
Be en elev lese Lære og pakter 18:6 høyt. Be klassen følge med, og se etter hvordan Herren beskriver verden vi lever i. Etter at elevene har rapportert det de har funnet ut, be dem lese Lære og pakter 18:9 for å lære hva Herren befalte som svar på verdens økende ugudelighet.
Hva var Herrens reaksjon på den økende ugudeligheten i verden? (Han kalte tjenere til å forkynne omvendelse.)
Minn elevene på at Herren kalte Oliver Cowdery og David Whitmer til å rope omvendelse slik han hadde kalt den fordums apostelen Paulus til å gjøre. Selv om Oliver og David ikke ble kalt som medlemmer av De tolv apostlers quorum, skulle de bidra til å opprette dette quorumet i de siste dager. Forklar at elevene kommer til å lære mer om Oliver Cowdery og David Whitmers oppgaver i neste leksjon.
For å hjelpe elevene å forberede seg til å studere Herrens læresetninger om sjelers verdi, kan du vise noen gjenstander som du tror er verdifulle for elevene. Spør dem hvor mye de ville betale for hver gjenstand. Forklar at én måte å finne ut hva en gjenstand er verdt er å finne ut hva noen ville være villige til å betale for den. Noen kan hevde at en gjenstand er verdt et bestemt pengebeløp, men denne prisen er bare riktig dersom en annen person er villig til å betale så mye for gjenstanden.
Les Lære og pakter 18:10 høyt. Be elevene bruke dette verset til å forklare sin verdi i Guds øyne. Elevene kan foreslå forskjellige prinsipper, men sørg for å understreke at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.
Hvorfor tror du at du er så verdifull for Gud?
Be en elev lese følgende uttalelse av president Dieter F. Uchtdorf i Det første presidentskap:
Bilde
President Dieter F. Uchtdorf
“Gud ser deg ikke bare som et jordisk menneske på en liten planet som lever en kort stund – han ser deg som sitt barn. Han ser deg som den du er i stand til og ment å bli. Han vil du skal vite at du er betydningsfull for ham” (“Du er betydningsfull for Ham”, Ensign eller Liahona, nov. 2011, 22).
Minn elevene på aktiviteten der du viste at en gjenstands verdi er basert på hva noen er villig til å betale for den. Be en elev lese Lære og pakter 18:11-12. Be klassen følge med og finne ut hva Frelseren var villig til å betale for oss.
Hvilken pris betalte Frelseren for våre sjeler?
Hvordan kan vi vise takknemlighet for det offer Frelseren har gjort for oss? (Selv om forskjellige svar kan være riktige, bør du understreke at en av de beste måtene vi kan vise vår takknemlighet på, er ved å omvende oss.)
Skriv følgende utsagn på tavlen: Min verdi er så stor at Jesus Kristus led og døde for at jeg skulle kunne omvende meg.
Du kan gjerne foreslå at elevene skriver dette prinsippet i notatboken eller skriftstudiedagboken.
Hvordan kan denne sannheten påvirke ditt syn på deg selv?
Hvordan kan denne sannheten påvirke hvordan du behandler andre?
Bær vitnesbyrd om Frelserens kjærlighet og villighet til å dø for hver enkelt av oss.
Hvorfor tror du Herren føler stor glede når vi omvender oss?
Hvis noen tror at sjeler er av stor verdi i Guds øyne, hva kan deres tro få dem til å gjøre? (Svarene kan omfatte følgende: Behandle andre med respekt, utføre tjeneste for andre eller forberede seg til å reise på misjon.)
Be elevene lese Lære og pakter 18:14 hver for seg for å finne ut hva Herren kalte Oliver Cowdery og David Whitmer til å gjøre.
Hva tror du det betyr å “rope omvendelse”?
For å hjelpe elevene å forstå dette uttrykket, kan du lese følgende uttalelse av eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum: “Å rope omvendelse er det samme som å hjelpe andre å vende tilbake til Gud” (“Forbered deg for din åndelige fremtid” [tale under Kirkens skoleverks temakveld, 10. jan. 2010], 7, speeches.byu.edu).
Hvordan kan vi hjelpe andre å omvende seg?
Be elevene lese Lære og pakter 18:15-16 for å finne ut hva noen opplever når de hjelper andre å komme til Jesus Kristus.
Hvilke velsignelser gis dem som hjelper andre å komme til Jesus Kristus? (Når elevene svarer, kan du skrive følgende prinsipp på tavlen: Hvis vi hjelper andre å omvende seg og komme til Herren, vil vi føle glede sammen med dem i Guds rike.)
Hvorfor tror du at du vil føle glede hvis du bringer andre til Jesus Kristus?
Be elevene fortelle om en opplevelse der enten de eller noen de kjenner, følte glede fordi de hjalp noen å komme nærmere Herren. Du kan godt fortelle om en erfaring du selv har hatt.
Be elevene skrive en ting de kan gjøre for å bistå i arbeidet med å frelse sjeler. Be dem tenke på bestemte personer de kan hjelpe.
Ifølge Lære og pakter 18:5 skal Herrens kirke bygges “på mitt evangeliums og min klippes grunnvoll”. Veiledning til Skriftene definerer klippe som “et bilde på Jesus Kristus og hans evangelium i betydningen sterkt fundament og støtte (L&p 11:24; 33:12–13). Klippe kan også henspille på åpenbaring, som Gud benytter seg av for å gjøre sitt evangelium kjent for menneskene (Matteus 16:15–18)” (Veiledning til Skriftene, “Klippe”, scriptures.lds.org).
President Dieter F. Uchtdorf i Det første presidentskap har sagt:
Bilde
President Dieter F. Uchtdorf
“Enhver person vi møter er viktig for vår himmelske Fader. Når vi forstår det, kan vi begynne å forstå hvordan vi skulle behandle våre medmennesker.
En kvinne som hadde vært gjennom mange år med prøvelser og sorg, sa gjennom tårer: ‘Jeg har innsett at jeg er som en gammel 20-dollarseddel – krøllet, opprevet, skitten, mishandlet og stygg. Men jeg er fremdeles en 20-dollarseddel. Jeg er verd noe. Selv om jeg ikke ser særlig bra ut, og selv om jeg er medtatt og brukt, er jeg fremdeles verd hele 20 dollar’” (“Du er mine hender”, Ensign eller Liahona, mai 2010, 69).
Følgende beretninger illustrerer president Thomas S. Monsons innsats for å bringe sjeler til Frelseren:
Bilde
President Thomas S. Monson
“Mine ansvarsoppgaver som biskop var mange og varierte, og jeg prøvde etter beste evne å gjøre alt som ble krevd av meg. USA var involvert i en… krig den gang. Ettersom mange av våre medlemmer tjenestegjorde i de væpnede styrker, kom et oppdrag fra Kirkens hovedkvarter om å gi hver soldat et abonnement på Church News og Improvement Era, Kirkens tidsskrift den gang. I tillegg ble hver biskop bedt om å skrive et personlig, månedlig brev til hver soldat fra sin menighet. Vår avdeling hadde 23 menn i uniform. Prestedømsquorumene skaffet, med anstrengelse, pengene til tidsskriftabonnementene. Jeg utførte oppgaven, eller plikten, å skrive 23 personlige brev hver måned. Etter alle disse årene har jeg fortsatt kopier av mange av mine brev og svarene jeg fikk. Tårene kommer lett når jeg leser disse brevene om igjen. Det er en glede igjen å lese om en soldats løfte om å etterleve evangeliet, en sjømanns beslutning om å bevare troen sammen med sin familie.
En kveld ga jeg en søster i menigheten bunken med 23 brev for den måneden. Hennes oppgave var å poste dem og oppdatere den stadig forandrede adresselisten. Hun så på en konvolutt, og med et smil spurte hun: ‘Biskop, blir du aldri motløs? Her er enda et brev til bror Bryson. Dette er det 17. brevet du har sendt til ham uten et svar.’
Jeg svarte: ‘Vel, kanskje det blir denne måneden.’ Det viste seg at det ble den måneden. For første gang svarte han på brevet mitt. Hans svar er et minne, en skatt. Han tjenestegjorde i et land langt borte, isolert, plaget av hjemlengsel, alene. Han skrev: ‘Kjære biskop, jeg er ikke så flink til å skrive brev.’ (Det kunne jeg ha fortalt ham flere måneder tidligere.) Hans brev fortsatte: ‘Takk for Church News og bladene, men mest av alt takk for de personlige brevene. Jeg har begynt på et nytt kapittel. Jeg har blitt ordinert til prest i Det aronske prestedømme. Mitt hjerte er fylt til randen. Jeg er en lykkelig mann.’
Bror Bryson var ikke lykkeligere enn hans biskop var. Jeg hadde lært den praktiske anvendelsen av ordtaket: ‘Gjør din plikt, og ikke nesten. Så vil Herren gjøre resten.’ (Henry Wadsworth Longfellow, “The Legend Beautiful”, i The Complete Poetical Works of Longfellow [1893], 258).
Mange år senere, da jeg besøkte Salt Lake Cottonwood stav mens James E. Faust var president, fortalte jeg denne historien i et forsøk på å oppmuntre til oppmerksomhet rundt våre tjenestemenn. Etter møtet kom en flott ung mann frem. Han tok meg i hånden og spurte: ‘Biskop Monson, husker du meg?’
Jeg skjønte plutselig hvem han var. ‘Bror Bryson!’ utbrøt jeg. ‘Hvordan går det med deg? Hva gjør du i Kirken?’
Med varme og tydelig stolthet, svarte han: ‘Jeg har det bra. Jeg er medlem av eldstenes quorumspresidentskap. Takk igjen for din omtanke for meg og de personlige brevene du sendte, og som jeg verdsetter høyt.’
“Da jeg var biskop, la jeg merke til en søndag morgen at en av våre prester manglet på prestedømsmøtet. Jeg overlot quorumet til veilederen og dro hjem til Richard. Hans mor sa at han jobbet på West Temple bilverksted.
Jeg kjørte til verkstedet for å finne Richard og lette overalt, men kunne ikke se ham. Plutselig ble jeg tilskyndet til å ta en titt ned i den gammeldagse smøregraven ved siden av stasjonen. I mørket kunne jeg se to skinnende øyne. Så hørte jeg Richard si: ‘Du fant meg, biskop! Jeg skal komme opp.’ Etter dette gikk han sjelden glipp av et prestedømsmøte.
Familien flyttet til en stav i nærheten. Tiden gikk, og jeg fikk en telefon om at Richard hadde blitt kalt på misjon til Mexico, og jeg ble invitert av familien til å tale på avskjedsmøtet hans. I sin tale nevnte Richard at vendepunktet for hans beslutning om å reise på misjon kom en søndags morgen – ikke i kirken, men da han kikket opp fra en dyp, mørk smøregrav og så sin quorumspresidents utstrakte hånd.
I årenes løp har Richard holdt kontakten med meg og fortalt om sitt vitnesbyrd, sin familie og sin trofaste tjeneste i Kirken, blant annet som biskop” (“They Will Come”, Ensign, mai 1997, 46).