De hellige som kom til Saltsjødalen i 1847 begynte arbeidet med å utvikle landbruk og andre ressurser for fremtidig immigrasjon. I september 1851 gjentok Brigham Young og hans rådgivere i Det første presidentskap kallet til alle de hellige som bodde i Iowa og rundt om i verden om å samles i Saltsjødalen. Mange siste-dagers-hellige svarte på president Youngs kall med store offer. Medlemmer av De tolv ble sendt for å føre tilsyn med migrasjonen, og i 1852 reiste det flere hellige langs veien til Saltsjødalen enn noe annet år. I tillegg reiste mange hellige til Saltsjødalen i håndkjerrekompanier mellom 1856 og 1860.
Undervisningsforslag
De hellige adlyder rådet om å samles i Saltsjødalen
Be elevene forestille seg at de er blitt bedt om å reise omtrent 210 mil til fots mens de drar en håndkjerre og at de bare kan ta med seg 7,7 kg av personlige eiendeler. Spør om hvem i klassen som ville melde seg frivillig til turen.
Vis elevene et bilde av en håndkjerre eller tegn tilhørende illustrasjon på tavlen. Forklar at i 1856 foreslo president Brigham Young at emigranter skulle reise ved bruk av håndkjerrer istedenfor vogner på grunn av økonomiske vanskeligheter. Håndkjerrer kostet mye mindre og ville gi flere hellige muligheten til å emigrere. Mellom 1856 og 1860 valgte nesten 3 000 hellige å reise vestover over slettene i USA til Utah, der de dro håndkjerrer med eiendelene sine i. De fleste håndkjerrekompaniene lastet forsyninger, personlige eiendeler og litt mat i håndkjerrene og gikk fra Iowa City, Iowa til Salt Lake City, Utah. De tre siste kompaniene begynte sin reise i Florence, Nebraska.
Vis en eske eller en bøtte med gjenstander som veier totalt 7,7 kg. La noen elever løfte gjenstandene. Forklar at en voksen som reiste i et håndkjerrekompani kunne ta med seg 7,7 kg av sine eiendeler. Hvert barn kunne ta med seg 4,5 kg. Personlige eiendeler inkluderte klær og andre gjenstander. Disse gjenstandene ble veid for hver person, og alt som overskred vektgrensen ble kassert.
Dersom du hadde vært en av disse håndkjerrepionerene, hvilke materielle eiendeler ville du ha valgt å ta med deg? Hvorfor?
Hvorfor tror du de hellige var villige til å ofre så mye for å komme til Utah?
Selv om reisen var vanskelig ble den vellykket fullført av åtte av de ti håndkjerrekompaniene mellom 1856 og 1860. Men i 1856 startet det fjerde og femte håndkjerrekompaniet sent på året og opplevde alvorlige prøvelser. Det var Willies håndkjerrekompani, ledet av James G. Willie, og Martins håndkjerrekompani, ledet av Edward Martin. Etter å ha reist nesten 1 600 km vestover fra Iowa, hadde kompaniene farlig lite mat og forsyninger. I oktober ble begge kompaniene overrasket av sterke vinterstormer på Wyomings høysletter, noe som forsinket deres fremgang. Disse hellige led forferdelig i ekstrem kulde og snø. (Overvei å vise bilder av håndkjerrepionerer, slik som Håndkjerrepionerer nærmer seg Saltsjødalen [Kunst inspirert av evangeliet, bok (2009), nr. 102; se også LDS.org].)
Bilde
Håndkjerrepionerer nærmer seg Saltsjødalen
Om mulig, gi elevene en kopi av følgende beretning av Aaron og Elizabeth Jackson. Forklar at familien Jackson reiste med Martins kompani, som stort sett lå omtrent 160 km bak Willies kompani. Be en elev lese beretningen høyt. Be klassen følge med, og se etter tegn på Aaron og Elizabeths tro.
Den 19. oktober 1856 måtte medlemmene av Martins håndkjerrekompani krysse en bred elv under en vinterstorm. Mange medlemmer i kompaniet, også Aaron Jackson, var svak og syk, og kryssingen av elven slet fryktelig på dem. Elizabeth Jackson beskrev hva som skjedde med hennes ektemann noen få dager senere:
“Omtrent klokken ni trakk jeg meg tilbake… Jeg sov, som det så ut for meg, omtrent til midnatt. Jeg var svært kald. Været var bitende. Jeg lyttet for å høre om mannen min pustet – han lå så stille. Jeg kunne ikke høre ham. Jeg ble redd. Da jeg la hånden min på ham skjønte jeg til min forferdelse at min verste frykt ble bekreftet. Mannen min var død… Jeg ropte til de andre i teltet om hjelp. De kunne ikke gi meg noen hjelp… Da dagslyset kom forberedte noen av de mannlige medlemmene av kompaniet kroppen til begravelse… De pakket ham inn i et teppe og plasserte ham i en haug sammen med tretten andre som hadde dødd, og dekket ham deretter i snøen…
Jeg skal ikke forsøke å beskrive mine følelser etter at jeg nå har blitt enke med tre barn under omstendigheter som dette. Jeg kan ikke gjøre det. Men jeg tror at opptegnelsens engel har skrevet inn i himmelens arkiver at mine lidelser for evangeliets skyld vil bli helliggjort meg til mitt gode” (Leaves from the Life of Elizabeth Horrocks Jackson Kingsford [1908], 6-7; se også history.lds.org).
Hva sa Elizabeth at hennes lidelser for evangeliets skyld ville gjøre for henne? Hva tror du uttrykket “helliggjort meg til mitt gode” betyr? (Hennes lidelser vil bli gjort hellige til hennes gavn.)
Hva kan skje med oss hvis vi må lide i tålmodighet for evangeliets skyld? (Skriv følgende prinsipp på tavlen: Hvis vi lider i tålmodighet for evangeliets skyld, kan det hellige oss til vårt gode. [Se L&p 122:7; 2 Nephi 2:2.])
Selv om du kanskje ikke lider slik Elizabeth Jackson gjorde, på hvilke måter må du kanskje lide for evangeliets skyld? Hvordan kan du bli velsignet gjennom disse opplevelsene?
Forklar at over de neste dagene etter at Aaron Jackson hadde dødd, gikk Martins kompani videre omtrent halvannen mil. Mange døde i løpet av denne tiden. En kveld under denne delen av reisen var det ingen som hadde styrke nok til å slå opp teltene. Elizabeth Jackson satt på en stein med ett av sine barn i fanget og ett barn på hver sin side av henne. Hun ble værende i den stillingen til det ble morgen. Elizabeth ble mismodig. Så om kvelden den 27. oktober hadde hun en opplevelse som ga henne håp om å bli reddet. Be en elev lese følgende beretning høyt, og be klassen lytte etter hva Elizabeth fikk vite i en drøm.
“Det kan lett oppfattes som om at under slike uheldige omstendigheter var jeg blitt fortvilet. Jeg befant meg ti til elleve tusen kilometer fra mitt fedreland, i et vilt, steinete fjell-land, i en nødlidende situasjon, bakken var dekket av snø, vannene dekket med is, og jeg med tre farløse barn med omtrent ingenting til å beskytte dem mot de nådeløse stormene. Da jeg gikk til sengs den kvelden, den 27. oktober, hadde jeg en utrolig åpenbaring. I min drøm sto min mann ved min side og sa – ‘Opp med humøret, Elizabeth, redningen er snart her’” (Leaves from the Life of Elizabeth Horrocks Jackson Kingsford, 8; se også history.lds.org).
Fortell elevene at drømmen gikk i oppfyllelse da redningsmenn fra Salt Lake City kom frem til Martins kompani neste dag.
Forklar at den 4. oktober 1856, uker før vinterstormene slo til mot håndkjerrekompaniene, rapporterte reisende til Brigham Young at pionerkompanier fortsatt befant seg på slettene og hundrevis av kilometer borte. Neste dag, på en søndagsgudstjeneste, talte Brigham Young om å redde disse håndkjerrepionerene. Be en elev lese følgende deler av det han talte om. Be klassen lytte etter et prinsipp president Young underviste de hellige om. (Om mulig, gi elevene en kopi av denne uttalelsen slik at de kan følge med.)
Bilde
President Brigham Young
“Mange av våre brødre og søstre befinner seg ute på slettene med håndkjerrer, og sannsynligvis er mange nå mer enn 1 100 kilometer unna, og de må bli bragt hit. Vi må sende dem hjelp…
Dette er min religion. Dette er påbudet fra Den hellige ånd som jeg har, det er å redde folket… Dette er den frelse jeg nå søker etter, å redde våre brødre som ellers vil gå til grunne, eller lide meget, om vi ikke sender dem hjelp.
Jeg vil kalle på biskopene i dag. Jeg venter ikke til i morgen, heller ikke til neste dag. Jeg ber om 60 gode muldyrspann og 12 eller 15 vogner… [så vel som] 12 tonn mel og 40 gode oksespann, og menn til å føre dem…
Jeg vil fortelle dere alle at deres tro, religion og troserklæring aldri vil frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Gå og bring inn disse menneskene som nå er der ute på slettene” (“Remarks”, Deseret News, 15. okt. 1856, 252).
Hva underviste president Brigham Young de hellige? (Elevene kan nevne forskjellige prinsipper, men sørg for at de forstår at som Jesu Kristi disipler må vi hjelpe dem som er i nød.)
Forklar at mange menn og kvinner svarte, og innen to dager etter president Youngs preken dro menn for å finne immigrantene, med vogner fulle av forsyninger.
Hvordan kan denne redningsoperasjonen ha vært et offer for de hellige i Saltsjødalen?
Hva er noen offer vi kan gjøre for å hjelpe dem som har materielle behov?
Hva er noen offer vi kan gjøre for å hjelpe dem som har åndelige behov?
Be en elev lese følgende uttalelse av president Gordon B. Hinckley høyt. Be klassen lytte etter ytterligere måter vi kan hjelpe de trengende på.
Bilde
President Gordon B. Hinckley
“Jeg er takknemlig for at ingen av vårt folk i dag er strandet på høyslettene i Wyoming. Men jeg vet at rundt oss på alle kanter er det mange som har behov for hjelp, og som fortjener å bli reddet. Som tilhengere av vår Herre Jesus Kristus må vår misjon i livet være å frelse. Det er de hjemløse, de sultne, de fattige. Deres tilstand er åpenbar. Vi har gjort mye. Vi kan gjøre mer for å hjelpe dem som lever på grensen til overlevelse.
Vi kan strekke oss ut for å styrke dem som vasser i pornografiens myr, stor umoral og narkotika. Mange har blitt så henfalne at de har mistet evnen til å kontrollere sine egen fremtid. De er elendige og nedkjørte. De kan berges og frelses…
Det er ikke dem på Wyomings høysletter vi trenger å bekymre oss for idag. Det er de mange i vår umiddelbare nærhet, i våre familier, i våre ward og staver, i vårt nabolag og samfunn.” (“Vår oppgave å frelse”, Lys over Norge, jan. 1992, 60).
Når har du sett noen hjelpe dem som er i åndelig og fysisk nød? Hvordan hjalp de?
Be elevene grunne og be for å finne ut hvordan de kan hjelpe noen andre. Du kan gjerne gi dem litt tid til å skrive sine tanker i notatboken eller skriftstudiedagboken.
For å hjelpe elevene å forstå at vi blir velsignet når vi utholder prøvelser med tro, be en elev lese følgende uttalelse:
I 1856 hadde Francis og Betsy Webster nok penger til å reise til Utah med vogn, men de ga pengene sine til et fond som var opprettet for å hjelpe de hellige å emigrere til Utah (Det vedvarende emigrasjonsfond). Deres donasjon ga ytterligere ni personer mulighet til å reise med håndkjerre. Francis og Betsy, som ventet barn, reiste til Salt Lake City med Martins håndkjerrekompani og led underveis sammen med resten av kompaniet.
Flere år senere, da bror Webster satt i en søndagsskoleklasse, lyttet han til noen av Kirkens medlemmer som kritiserte Kirkens ledere for håndkjerretragedien. Ute av stand til å holde seg, reiste han seg og vitnet om velsignelsene ved å være med i Martins håndkjerrekompani. Be en elev lese Francis Websters vitnesbyrd høyt, og be elevene identifisere en måte de som led i håndkjerrekompaniene ble velsignet på.
“Jeg ber dere slutte med denne kritikken, for dere drøfter en sak dere ikke vet noe om. Kalde historiske fakta betyr ingenting her for de gir ingen rett tolkning av de spørsmål det gjelder. Var det galt å sende håndkjerrekompaniet ut så sent på året? Ja. Jeg var med i dette kompaniet, og min hustru var med… Vi led mer enn dere kan forestille dere, og mange døde av utmattelse og sult. Men har dere noen gang hørt en overlevende fra dette kompaniet komme med den minste kritikk?…
Jeg har mange ganger sett meg tilbake for å se hvem som dyttet kjerren, men mine øyne så ikke noen. Jeg visste at Guds engler var der.
Beklaget jeg at jeg valgte å komme med håndkjerre? Nei. Hverken da eller et eneste minutt senere i livet. Prisen vi betalte for å bli kjent med Gud, var det et privilegium å betale, og jeg er takknemlig for at jeg fikk anledning til å komme til Sion i Martins håndkjerrekompani” (i William R. Palmer, “Pioneers of Southern Utah”, The Instructor, bind 79, nr. 5 [Mai 1944], 217-18).
Hvilket prinsipp kan vi lære av Francis Websters vitnesbyrd? (Elevene bør identifisere følgende prinsipp: Hvis vi trofast utholder lidelse, kan vi bil kjent med Gud.
Hva slags holdninger eller adferd har du sett hos dem som trofast har utholdt lidelse? På hvilke måter har du blitt kjent med Gud gjennom de prøvelser du har stått overfor?
Be noen elever om å dele sitt vitnesbyrd om noen av prinsippene som er undervist i leksjonen i dag. Du kan gjerne tilføye ditt eget vitnesbyrd.
Kommentar og bakgrunnsinformasjon
Hvor kan prøvelser og lidelser lede oss hen?
Mens han reflekterte over de tidlige siste-dagers-hellige pionerenes offer, sa president James E. Faust i Det første presidentskap:
Bilde
President James E. Faust
“I livets kvaler synes vi å være mer lydhøre for den stille, gudlignende hvisken fra Den guddommelige hyrde.
Smertefulle fortvilelsens dager med motgang og gjentatte slag vil komme til enhver av oss. Det synes å være et mål fylt til randen av pine, kval og hjertesorg for oss alle, også for dem som oppriktig søker å gjøre det rette og være trofaste. Apostelen Paulus omtalte sin egen utfordring slik: ‘Og for at jeg ikke skal opphøye meg… , har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg’ [2 Korinterbrev 12:7].
Tornene som smerter, som gjennomtrenger legemet og sårer, medfører ofte en forandring i livet til dem som synes ribbet for alt av betydning og håp. Denne forandringen skjer gjennom en renselsesprosess som ofte synes grusom og hard. På denne måten kan sjelen bli som myk leire i Mesterens hender når han bygger opp tro, dugelighet, skjønnhet og styrke i vårt liv. For enkelte medfører lutrerens ild et tap av tro og tillit til Gud, men de som har et evighetsperspektiv, forstår at en slik lutring er en del av fullkommengjørelsen…
Prøvelser og motgang kan forberede oss til å bli født på ny” (“Lutret i våre prøvelser”, Liahona, feb. 2006, 4).
Å forbli trofast i en kulturell villmark
Eldste Neal A. Maxwell anerkjente den motgang som er en del av vår personlige vei i dagens verden:
Bilde
Eldste Neal A. Maxwell
“Hvis vi er trofaste, kommer dagen da de verdige pionerer og forfedre, som vi med rette roser for å ha overvunnet motgangene i sin reise i villmarken, vil prise dagens troende fordi de har lykkes med sin vei gjennom en ørken av fortvilelse og for å ha gått gjennom en kulturell villmark, mens de fortsatt beholdt troen” (If Thou Endure It Well [1996], 28).