Lære og pakter 135, del 1

I juni 1844 hadde fiendtligheten mot Kirken vokst seg betydelig sterkere. Noen av innbyggerne i Illinois snakket om å drive de hellige ut av delstaten, mens andre planla å drepe profeten. Noen av dem som sammensverget seg mot profeten og Kirken, var tidligere medlemmer av Kirken som hadde falt fra. Den 7. juni 1844 trykte William Law, som hadde vært annenrådgiver i Det første presidentskap, og andre frafalne den første utgaven av en avis de kalte Nauvoo Expositor. I et forsøk på å oppildne folket mot profeten og Kirken, brukte disse mennene avisen til å sverte Joseph Smith og andre ledere i Kirken. Joseph Smith og mesteparten av byrådet erkjente at den oppildnende avisen ville føre til pøbelvold mot byen. De erklærte avisen som en offentlig ordensforstyrrelse og ga ordre om at Nauvoo Expositors trykkpresse skulle ødelegges.

Spenningen i området var så intens at guvernør Ford dro til Carthage, myndighetenes senter i området, for å nøytralisere den ustabile situasjonen. Han skrev til Joseph Smith, og sa at bare en rettsak mot profeten og andre ledere foran en jury av ikke-medlemmer i Carthage ville tilfredsstille folket. Guvernør Ford lovet dem også fullstendig beskyttelse og en rettferdig rettsak dersom de kom frivillig. Joseph svarte at hans liv ville være i fare under reisen og at han ikke ville komme.

Da Joseph rådførte deg med sine brødre om hva han skulle foreta seg, følte han at hvis han og Hyrum forlot Nauvoo og reiste vestover, ville de hellige i Nauvoo ikke bli skadelidende. Joseph og Hyrum ga akt på dette rådet og krysset Mississippi-elven inn i Iowa. Noen av Kirkens medlemmer tvilte imidlertid på profetens plan. De kom til ham og beskyldte ham for feighet, og sa at han forlot de hellige og overlot dem til å stå ansikt til ansikt med forfølgelsen alene. Profeten svarte, “Hvis mitt liv ikke har noen verdi for mine venner, har det heller ingen verdi for meg selv” (i History of the Church, 6:549). Etter å ha rådført seg med hverandre vendte Joseph og Hyrum tilbake til Nauvoo. Tidlig om morgenen den 24. juni 1844 dro de til Carthage.

Den 25. juni 1844 ble Joseph og Hyrum Smith og andre ledere løslatt mot kausjon i Carthage inntil en formell rettsak kunne avholdes for å avgjøre anklagen om oppfordring til et opprør (med henvisning til ødeleggelsen av Nauvoo Expositor). Den kvelden ble imidlertid Joseph og Hyrum sendt til Carthage fengsel, anklaget for forræderi, noe Joseph og advokatene hans sa var ulovlig siden denne anklagen ikke var blitt nevnt under høringen tidligere. Ettersom de ikke kunne løslates mot kausjon for forræderi måtte de bli i Carthage – og i fare.

Den 26. juni 1844 hadde Joseph et møte med guvernør Ford i fengselet. Guvernør Ford vurderte å dra til Nauvoo og ba Joseph om å bli med, da han følte at han ikke var trygg i Carthage. Guvernør Ford lovet at hvis han forlot Carthage skulle han ta Joseph og Hyrum med seg. Den kvelden bar profeten vitnesbyrd til vaktene om Mormons boks ekthet og evangeliets gjengivelse.

Om morgenen den 27. juni 1844, skrev Joseph i et brev til Emma: “Jeg har stort sett funnet meg i min skjebne, for jeg vet at jeg er rettferdiggjort og har gjort mitt aller beste. Hils til barna og til alle mine venner” (i History of the Church, 6:605). Senere den dagen, til tross for at han visste om planene til lokale innbyggere om å storme fengselet og drepe fangene, dro guvernør Ford fra Carthage for å tale til Nauvoos innbyggere. Han brøt sitt løfte og tok ikke Joseph og Hyrum med seg. Før han dro plasserte guvernør Ford gruppen Carthage Greys – de av hæren som var forsamlet i Carthage og som var mest synlig fiendtlig innstilt – som ansvarlig for vaktholdet ved fengselet og sendte bort resten av hæren.

Kort tid etter klokken 17.00 den 27. juni 1844, omringet en mobb på omtrent 150-200 menn fengslet. De hadde svertede ansikter for å skjule sin identitet. Vaktene ga liten motstand da flere medlemmer av mobben løp opp trappene til rommet der profeten og vennene hans oppholdt seg.

Joseph og de andre holdt mot døren for å hindre mobben i å tvinge den opp. En eller annen i mobben løsnet et skudd gjennom det øverste dørpanelet og traff bror Hyrum på venstre side av nesen. Han falt bakover, og utbrøt: “Jeg er en død mann!” (i History of the Church, 6:617). John Taylor sa, “Jeg kommer aldri til å glemme medfølelsen og ansiktsuttrykket til broder Joseph da han fòr bort til Hyrum og bøyde seg over ham og utbrøt: ‘Å, min stakkars, kjære broder Hyrum!’” (i History of the Church, 7:102).

Tidligere på dagen hadde en besøkende gitt Joseph en revolver. I et forsøk på å forsvare alle som var i rommet, løp Joseph til døren og strakte seg rundt dørkarmen og skjøt med revolveren ut i gangen. Bare tre av seks skudd gikk av, men disse såret flere medlemmer av mobben. Mobben presset så våpnene sine gjennom den halvåpne døren, og John Taylor forsøkte å slå løpene tilbake med en spaserstokk.

Da konflikten ved døren eskalerte, prøvde John Taylor å rømme rommet gjennom et vindu. Idet han forsøkte å hoppe ut av vinduet, ble han skutt i låret fra døråpningen, og ble også skutt av noen utenfor. Han falt ned på gulvet, og mens han forsøkte å komme seg under sengen ved siden av vinduet, ble han alvorlig skadet av ytterligere tre skudd. I mellomtiden, da flere våpen kom gjennom døren, begynte Willard Richards å slå mot dem med en stokk.

Joseph Smith besluttet deretter å prøve å rømme gjennom det samme vinduet, for å redde sitt liv og, antok noen, for å redde livet til Willard Richards og John Taylor. Mens Willard Richards fortsatte å avlede mobben ved døren, hoppet profeten mot det åpne vinduet. Da han gjorde det, ble han truffet av kuler både innenfra og utenfra fengslet. Han falt ut av vinduet, idet han utbrøt: “Å Herre, min Gud!” og landet på bakken nedenfor. Medlemmene av mobben som var inne i fengslet, løp ut for å forsikre seg om at Joseph var død. Selv om det ikke var noen medlemmer av Kirken på vei til Carthage, var det noen som ropte: “Mormonene kommer!” og hele mobben flyktet. (Se History of the Church, 6:618, 620-21; se også Kirkens historie i tidenes fyldes – elevhåndbok, 283.)