I september 1830 kalte Herren Thomas B. Marsh til å forkynne evangeliet og bidra til å grunnfeste Kirken. Dette kallet, som finnes i Lære og pakter 31, omfattet også løfter og råd for å veilede Thomas i hans privatliv og som misjonær. I oktober 1830 mottok Joseph Smith åpenbaringen som nå finnes i Lære og pakter 32, der Herren kalte Parley P. Pratt og Ziba Peterson til å bli med Oliver Cowdery og Peter Whitmer jr. på misjon til lamanittene i det vestlige Missouri. Herren lovet å være med disse mennene i deres misjonærarbeid.
Herren kaller Thomas B. Marsh til å forkynne evangeliet og bidra til å grunnfeste Kirken
Be elevene tenke på sine familiemedlemmer og de følelsene de har for dem. Du kan gjerne vise et bilde av din familie og kort beskrive din kjærlighet til dem. Be elevene tenke over om det er noen i deres familie som ikke er medlem av Kirken eller for tiden ikke lever i samsvar med sine pakter med Herren. Du kan også be elevene tenke over sine håp for slike familiemedlemmer.
Forklar at i Lære og pakter 31 henvendte Herren seg til en ny konvertitt som het Thomas B. Marsh, og talte til ham om hans familie.
For å hjelpe klassen å forstå bakgrunnen for dette kapitlet, kan du be en elev lese følgende beskrivelse av hvordan Thomas B. Marsh ble medlem av Kirken.
Mens han bodde i Boston, Massachusetts i 1829, kom Thomas B. Marsh frem til at ingen av kirkesamfunnene han kjente til, var i overensstemmelse med Bibelens lære. Han skrev: “Jeg følte at Guds Ånd ba meg foreta en reise vestover.” Han forlot sin hustru Elizabeth og deres unge familie for å søke etter sannheten. Etter en tre måneder lang reise var Thomas på vei hjem da han “fikk høre om en bok av gull som ble funnet av en ungdom som het Joseph Smith”. Han bega seg til Palmyra, New York, der han møtte Martin Harris. Boktrykkeren ga Thomas et prøveark som inneholdt de seksten første sidene av Mormons bok. Thomas skrev senere: “Etter at jeg kom hjem… viste jeg min hustru de seksten sidene av Mormons bok… som hun likte godt, og hun trodde at det var Guds verk.” Omtrent et år senere, etter å ha hørt at Kirken hadde blitt organisert, flyttet Thomas og hans familie til Palmyra. Mens han bodde i området, ble han døpt i nærheten av Fayette og ordinert til eldste av Oliver Cowdery i september 1830 (se Thomas B. Marsh, “History of Thomas Baldwin Marsh”, Millennial Star, 11. juni 1864, 375).
Hva gjør inntrykk på deg ved hvordan Thomas B. Marsh søkte sannheten?
Be en elev lese Lære og pakter 31:1-2 høyt, og be klassen se etter ord eller uttrykk Herren brukte til å oppmuntre Thomas etter hans dåp.
Hvilken oppmuntring ga Herren Thomas i disse versene?
Hvilket løfte ga Herren Thomas med hensyn til hans familie?
Hvilket prinsipp kan vi lære av Lære og pakter 31:1-2, som kan hjelpe oss hvis vi har familiemedlemmer som ikke er medlem av Kirken eller ikke trofast lever i henhold til sine pakter? (Selv om elevene kan bruke forskjellige ord, bør de nevne følgende prinsipp: Ved vår trofasthet kan våre familiemedlemmer bli velsignet med tro på og kunnskap om sannheten. Skriv dette prinsippet på tavlen.)
Hvordan kan noen bli velsignet på grunn av familiemedlemmers trofasthet? Hvilke eksempler har du sett på dette?
Be elevene skumlese Lære og pakter 31:3-4 og finne ut hva Herren kalte Thomas B. Marsh til å gjøre. Be dem fortelle hva de finner ut. Be så en elev lese følgende uttalelse av president Gordon B. Hinckley om velsignelsene som kommer til dem som trofast virker som misjonærer. (Du kan gjerne gi elevene en kopi av denne uttalelsen som de kan ha i Skriftene.) Be klassen lytte etter hvem som blir velsignet ved misjonærtjeneste.
Bilde
President Gordon B. Hinckley
“Dere vil velsigne dem dere underviser, og deres etterkommere etter dem. Dere vil velsigne dere selv. Dere vil velsigne deres familie, som vil oppholde dere og be for dere” (“Om misjoner, templer og forvaltning”, Lys over Norge, jan. 1996, 56).
Hvem blir velsignet ved misjonærtjeneste?
Del klassen i tre grupper. Be en elev lese Lære og pakter 31:5-8 høyt. Be én gruppe om å lete etter velsignelser som ville komme til dem som Thomas B. Marsh skulle undervise. Be den andre gruppen se etter velsignelser som ville komme til Thomas mens han virket som misjonær. Be den tredje gruppen om å se etter velsignelser som ville komme til Thomas’ familie mens han var borte fra dem. Når eleven har lest, kan du stille følgende spørsmål:
Hvilke velsignelser ville komme til dem Thomas skulle undervise?
Hvordan ville Thomas bli velsignet for sin misjonærtjeneste?
Hvordan ville hans familie bli velsignet?
Hvordan har en annens misjonærtjeneste velsignet deg eller noen du kjenner?
Du kan gjerne gi eksempler på hvordan du har sett misjonærtjeneste være til velsignelse for noen.
Jesus Kristus gir personlige råd til Thomas B. Marsh
Forklar at Lære og pakter 31:9-13 inneholder råd Herren ga for å hjelpe Thomas B. Marsh i hans privatliv og som misjonær. Før leksjonen skriver du følgende instruksjoner på tavlen, eller klargjør dem på et utdelingsark til elevene:
Studer Lære og pakter 31:9-12, og finn et råd som du tror vil være viktig for oss å følge i dag. Forbered deg til å svare på følgende spørsmål:
Hvilket råd valgte du? Hvorfor tror du dette rådet er viktig for oss i dag?
Hva er én måte å anvende dette rådet på i vårt liv?
Hvordan kan vi dra nytte av å følge dette rådet?
La elevene arbeide sammen to og to. Be dem studere Lære og pakter 31:9-12 hver for seg og deretter dele sine svar på spørsmålene med partneren.
Når elevene har svart, kan du be dem lese Lære og pakter 31:13 hver for seg og finne ut hvilken velsignelse Herren lovet Thomas B. Marsh hvis han ville være trofast. Be en elev komme frem til tavlen og skrive dette løftet i form av et prinsipp ved hjelp av ordene hvis og da. Be resten av klassen om å hjelpe eleven etter behov. Selv om eleven kan bruke andre ord, skulle følgende prinsipp komme tydelig frem: Hvis vi er trofaste til enden, vil Herren være med oss. Forklar at denne sannheten angår oss når vi prøver å dele evangeliet med andre, så vel som i andre situasjoner.
Når har du følt at Herren var med deg når du gjorde ditt beste for å være trofast mot ham? (Gi elevene tid til å tenke på dette spørsmålet før de svarer. Vurder å fortelle om en av dine egne erfaringer.)
Herren kaller Parley P. Pratt og Ziba Peterson til å slutte seg til misjonen til lamanittene
Be elevene se på kartet i Skriftene med tittelen “Kirkens flytting vestover” (se Kart tilknyttet Kirkens historie, Kart 6). Alternativt kan du vise et stort kart som viser avstanden mellom New York og Missouri i USA.
Hvor ble Oliver Cowdery og Peter Whitmer jr. kalt til å forkynne evangeliet? (Hvis elevene ikke husker det, kan du be dem slå opp Lære og pakter 28:8-9; 30:5. Disse misjonærene ble kalt til å forkynne “til lamanittene” ved Missouris grense mot vest. Hjelp elevene å finne dette området på kartet.)
Be en elev lese kapitteloverskriften til Lære og pakter 32 høyt. Be klassen følge med og finne spørsmålet noen eldster i Kirken hadde med hensyn til misjonen Oliver Cowdery og Peter Whitmer jr. ble kalt til å utføre.
Hvilket spørsmål hadde noen eldster i Kirken med hensyn til misjonen til lamanittene? (De ville vite om flere misjonærer kunne kalles til å undervise lamanittene.)
Be en elev lese Lære og pakter 32:1-3 høyt. Be klassen følge med, og legge merke til hva Parley P. Pratt og Ziba Peterson ble kalt til å gjøre og hva Herren lovet dem.
Hva ble Parley og Ziba kalt til å gjøre?
Hva lovet Herren dem?
Det kan være lurt å påpeke likheten mellom de løfter som ble gitt i Lære og pakter 32:3, og prinsippet som står på tavlen: Hvis vi er trofaste til enden, vil Herren være med oss.
Du kan gjerne forklare at i løpet av høsten 1830 og vinteren 1830-1831 reiste denne lille gruppen misjonærer (som senere fikk selskap av en konvertitt fra Ohio ved navn Frederick G. Williams) nesten 2400 kilometer fra Fayette, New York til Independence, Missouri, mye av veien til fots. Disse fire misjonærene kom til Independence i midten av januar 1831. Under en del av reisen opplevde de intens kulde, sterk vind og utmattelse, og de levde hovedsakelig på frossent maisbrød og rått svinekjøtt. Noen steder måtte de gå gjennom en meter dyp snø. På tross av disse vanskelighetene lyktes misjonærene med å presentere evangeliet for indianerne som bodde i indianerterritoriet nær Missouris grense mot vest. De forkynte også evangeliet i Mentor og Kirtland, Ohio, for en forsamling som søkte en gjengivelse av Det nye testamentes kristendom. (Elevene kommer til å lære mer om disse menneskene og deres leder, Sidney Rigdon, i sitt studium av Lære og pakter 35.) Herren oppfylte sitt løfte om at han ville være med disse misjonærene, og at ingenting ville få overhånd over dem. (Se Kirkens historie i tidenes fylde – elevhåndbok, 2. utg. [Kirkens skoleverks håndbok, 2003], 84-85.)
Du kan gjerne avslutte denne leksjonen med å vitne om sannhetene dere har snakket om.
Åpenbaringen som er nedtegnet i Lære og pakter 31, er en av flere (se L&p 30-36) som Herren ga om misjonærarbeid i tiden fra han første gang åpenbarte prinsippet om å samle sitt folk (se L&p 29:1-8) og til han første gang anga et samlingssted for dem (se L&p 37).
Lære og pakter 31:2, 5–8. På grunn av vår trofasthet kan våre familiemedlemmer bli kjent med sannheten
Enhver som får vite om Jesu Kristi evangelium, må selv velge å ta imot det. Vårt eksempel på trofasthet kan imidlertid øve god innflytelse på andre. Herrens veier og tidsplan for å oppfylle løfter som de han ga Thomas B. Marsh i Lære og pakter 31:2, 5-8, vil kanskje ikke alltid innfri våre forhåpninger eller forventninger. Følgende beretning av president Thomas S. Monson om en opplevelse han hadde som misjonspresident i Canada, viser imidlertid at Herren oppfyller sine løfter til de trofaste:
Bilde
President Thomas S. Monson
“En dag satt en nyankommet misjonær på mitt kontor. Han var oppvakt, sterk, full av begeistring og et ønske om å tjene, glad og takknemlig for å være misjonær. Mens jeg snakket med ham, sa jeg: ‘Eldste, jeg går ut fra at din far og mor støtter deg helhjertet i ditt misjonskall.’ Han senket hodet og svarte: ‘Ikke helt. Du skjønner, president, min far er ikke medlem av Kirken. Han tror ikke som oss, så han forstår ikke helt betydningen av mitt oppdrag.’ Uten å nøle og tilskyndet til det av en annen kilde enn min egen, sa jeg til ham: ‘Eldste, hvis du ærlig og flittig vil tjene Gud og forkynne hans budskap, vil din far slutte seg til Kirken før du er ferdig med din misjon.’ Han ga meg et sterkt håndtrykk, tårene spratt frem i øynene og begynte å rulle nedover kinnene hans, og han sa: ‘Å se min far godta sannheten ville være den største velsignelse jeg kunne oppleve i livet.’
Denne unge mannen satt ikke bare tafatt og håpet og ønsket at løftet ville bli oppfylt, men i stedet fulgte han Abraham Lincolns eksempel, om hvem det hadde blitt sagt: ‘Når han ba, ba han som om alt kom an på Gud, og så arbeidet han som om alt kom an på ham selv.’ Slik var denne unge mannens misjonærtjeneste.
Ved hver misjonærkonferanse pleide jeg finne ham før møtene begynte og spørre: ‘Eldste, hvordan går det med far?’
Hans svar lød alltid: ‘Ingen fremgang, president, men jeg vet at Herren vil oppfylle ønsket som ble gitt meg gjennom deg som min misjonspresident.’ Dagene ble til uker og uker til måneder, og endelig, bare to uker før vi selv forlot misjonsmarken for å reise hjem, fikk jeg et brev fra denne misjonærens far. Jeg skal dele det med dere i dag.
‘Kjære bror Monson
Jeg ønsker å takke deg så meget fordi du har tatt så godt vare på min sønn, som nylig fullførte en misjon i Canada.
Han har vært en inspirasjonskilde for oss.
Min sønn ble lovet da han reiste på misjon, at jeg skulle bli medlem av Kirken før han reiste hjem igjen. Jeg tror dette løftet ble gitt ham av deg, uten at jeg visste om det.
Jeg er glad for å fortelle at jeg ble døpt inn i Kirken en uke før han fullførte sin misjon…
Hans yngre bror ble også nylig døpt og bekreftet som medlem av Kirken.
Jeg vil igjen få takke deg for all vennlighet og kjærlighet som er vist min sønn av hans brødre ute på misjonsmarken de to siste årene.
I stor hengivenhet fra
en takknemlig far.’
Troens ydmyke bønn var nok en gang blitt besvart” (i Conference Report, april 1964, 131–32).
Thomas B. Marsh hadde tilegnet seg noen ferdigheter i medisinsk bruk av milde urter, og var i stand til å hjelpe andre med sin kunnskap. Hans større kall var imidlertid å helbrede sjeler. Det er mange nedtegnede tilfeller av at Thomas B. Marsh viet sin tid til å hjelpe Kirkens medlemmer å løse sine problemer.
Selv om den første misjonen til lamanittene ikke var særlig vellykket med hensyn til proselyttering for amerikanske indianere, hadde den betydelig innflytelse på Kirkens tidlige historie. President Joseph Fielding Smith forklarte:
Bilde
President Joseph Fielding Smith
“Ferden på nesten 2400 kilometer, gjennom villmark mye av veien og i barskt vær mye av tiden, tok omtrent fire måneder. Det var imidlertid en svært utbytterik tur, for mange tok imot evangeliet underveis, og solide grener ble opprettet i Kirtland og andre steder, og mange trofaste menn kom inn i Kirken. Dette var den første misjonærreisen vest for delstaten New York, og dens resultater skulle vise seg å bli uvurderlige for Kirkens fremgang” (Church History and Modern Revelation, 2 bind [1953], 1:150).
Åpenbaringen i Lære og pakter 32 var rettet til Parley P. Pratt og Ziba Peterson. Vurder å lese høyt følgende historiske informasjon for å hjelpe klassen å lære mer om disse to mennene:
Sommeren 1830 reiste Parley P. Pratt og hans hustru Thankful, fra sitt hjem i Amherst, Ohio for å besøke slektninger i delstaten New York. Den hellige ånd tilskyndet Parley til å stoppe i landsbyen Newark i New York, i nærheten av Palmyra, hvor han fikk høre om Mormons bok. Han skrev senere om sin reaksjon på boken:
Bilde
Parley P. Pratt
“Jeg leste hele dagen. Å spise var en byrde, jeg hadde ikke lyst på mat. Å sove var en byrde når natten kom, for jeg foretrakk å lese fremfor å sove.
Mens jeg leste, var Herrens ånd over meg, og jeg visste og forsto at boken var sann” (Autobiography of Parley P. Pratt, red. Parley P. Pratt [1938], 20).
Parley reiste til Palmyra, der han møtte og ble undervist av Hyrum Smith. Hyrum og Parley reiste snart til Fayette, New York for å møte medlemmer av den voksende grenen av Kirken. Parley ble døpt og ordinert til eldste av Oliver Cowdery i september 1830.
Vi vet lite om Ziba Petersons omvendelse. Vi vet at han ble døpt av Oliver Cowdery i april 1830, og ble ordinert til eldste i juni samme år.
Følgende beretning er et eksempel på hvordan Herren velsignet Parley P. Pratt da han utførte sin misjon:
Åtti kilometer vest for Kirtland ble Parley arrestert på en “latterlig anklage”, stilt for retten og “dømt til fengsel” eller bot (Autobiography of Parley P. Pratt, red. Parley P. Pratt [1938], 36). Fordi han ikke kunne betale, tilbragte Parley natten innesperret i et vertshus. Neste morgen fikk han et kort besøk av sine ledsagere. Han oppfordret dem til å reise videre, og lovet at han snart kom til å ta dem igjen. Parley fortalte følgende: “Etter å ha sittet ved ovnen en stund under bevoktning av politimannen, ba jeg om å få gå ut. Jeg gikk ut på torvet sammen med ham. Jeg spurte: ‘Herr Peabody, er du flink til å løpe?’ ‘Nei,’ svarte han, ‘men det er bulldoggen min. Den er i flere år blitt opplært til å hjelpe meg i tjenesten og kan ta enhver mann på min befaling.’ ‘Herr Peabody, du tvang meg til å gå én mil, men jeg har gått to med deg. Du har gitt meg anledning til å forkynne og synge, og du har sørget for losji og frokost. Nå må jeg fortsette reisen. Er du god til å løpe, kan du slå følge. Takk for din vennlighet, og ha en fin dag.’
Så la jeg i vei, mens han sto der så forbløffet at han ikke fikk satt det ene benet foran det andre… Han kom seg ikke såpass av forbløffelsen at han opptok forfølgelsen før jeg hadde fått et forsprang på et par hundre meter… Nå kom han hoiende etter meg og ropte til hunden at den skulle ta meg. Hunden, som var en av de største jeg noen gang har sett, kom i fullt raseri like i hælene på meg, mens betjenten fortsatt var med på jakten et stykke bak oss. Han klappet i hendene og hoiet: ‘Ta ham, ta ham, få tak i ham, sier jeg, få ham i bakken’ og pekte i samme retning som jeg løp. Hunden tok meg snart igjen, og idet den skulle til å kaste seg over meg, slo den tanke ned i meg som et lyn at jeg skulle hjelpe betjenten og sende den rasende hunden inn i skogen like foran meg. Jeg pekte fremover, klappet i hendene og hoiet på samme måte som betjenten. Hunden raste forbi meg med enda større fart mot skogen, drevet frem av både politimannen og meg, og vi løp begge i samme retning.”
Da eldste Pratt hadde unnsluppet både hunden og politimannen, sluttet han seg til sine ledsagere via en annen rute. Parley fikk siden vite at Simeon Carter, som han hadde etterlatt et eksemplar av Mormons bok hos, sammen med ca. 60 andre i området, hadde sluttet seg til Kirken (se Autobiography of Parley P. Pratt, 38–39).